Oppsummering

Brått hadde det gått flere måneder uten et eneste innlegg, så en liten oppsummering er kanskje på sin plass.

Frøkna har opplevd sin første 17. maifeiring, sin første bursdag i Norge og en lang sommerferie. 17. mai var veldig stas. Hun hadde øvd på sanger på barnehagen, og hun ropte hurra i flere uker, både før og etter den store dagen.

4-årsdagen ble kjempefin. Vi hadde invitert noen fra åpen barnehage og noen fra den nye barnehagen. Tre meldte avbud, så vi ble bare fire barn og fire voksne, pluss storesøsteren og en venninne som var lekeledere. Vi spiste, lekte og koste oss, slik man skal i barnebursdag, og bursdagsbarnet var strålende fornøyd over at det endelig var hennes tur til å bli feiret.

I juni var vi i åpen barnehage for siste gang. Det var veldig vemodig, for vi har fått gode venner der. Noen av dem ble med på hytta i løpet av sommeren.

Vi har hatt 6 ukers sommerferie alle tre. Vi har hatt besøk, har vært på hytta i flere omganger, har vært en stund i Oslo og en uke i Spania. Selv om været kunne vært bedre, synes jeg vi har fått mye ut av ferien.

Vi har passert et år siden adopsjon og hjemkomst, og rapport nummer tre av seks til Kina er sendt. Mange rart tanker farer gjennom hodet mitt på sånne dager.

Vi har også hatt besøk av en familie fra hentereisen. Det var veldig hyggelig. Den andre familien kunne dessverre ikke være sammen med oss.

Jeg har fortsatt litt tid igjen før jeg går tilbake i full jobb, men veslefrøkna begynte i barnehagen igjen sist mandag. Hun frydet seg over å møte vennene sine igjen, og syntes det var helt greit å begynne på ny avdeling, selv om hun fortsatt snakker en del om et par av de voksne på liten avdeling.

For meg går dagene med til å rydde og ordne i hus og hage, samt å slappe skikkelig av og gå lange turer med hunden. Jeg nyter dagene alene eller sammen med eldstedatteren og tenker at det sikkert blir helt greit å begynne og jobbe igjen neste uke.

Hverdag og jobb

Påsken er over. Den var fin, med mye besøk, og feiring av mine foreldres gullbryllup.

I dag har jeg gjennomført første ordinære arbeidsdag siden adopsjonen i juli. Det var litt uvant, men ganske fint i grunnen. Men da jeg så hvor lite det ble igjen av dagen, kjente jeg at jeg var glad jeg bare skal jobbe 40 % i begynnelsen. Alvoret tar ikke ordentlig til før i august.

Veslefrøkna begynte å stortute da jeg hentet henne i barnehagen. Både jeg og den ansatte som dyttet huska da jeg kom, ble litt i stuss.
- Hun har spurt etter deg et par ganger, men har ikke grått eller vært lei seg, sa assistenten. Men da vi spurte litt mer, viste det seg at hun slett ikke var lei seg fordi hun hadde savnet meg. Hun ville bare ikke hjem. Det var så gøy å leke. Det var jo faktisk ganske positivt. Så vi trøstet med at hun skulle tilbake allerede på torsdag.

I morgen skal vi i åpen barnehage igjen. Det gleder vi oss til, begge to. Hun har snakket masse om barna derfra i påsken, og trukket fram et par av jentene der som bestevennene sine.

Mer barnehagetilvenning

Minstejenta mi hadde en litt ugrei dag i barnehagen på mandag (se forrig post), men det har heldigvis løst seg. Hun er ganske robust, selv om hun er fersk i Norge, så allerede dagen etter var hun helt klar for mer barnehage. Hun hadde vært lei seg en liten periode på dagen, men da avdelingslederen ringte meg for å høre hva jeg ville gjøre, ble vi enige om at de skulle prøve å trøste henne slik at hun kunne lære å stole på dem. Ble det verre skulle de ringe så jeg kunne hente henne.

Etter en stund fikk jeg melding om at alt var OK, og da jeg hentet henne satt hun strålende fornøyd å spiste frukt med de andre barna. De hadde malt og hun hadde kost seg. Det ser med andre ord ut som om det har løst seg til det beste.

På onsdag hadde hun for aller første gang barnevakter som ikke var besteforeldrene eller onkelen. Det gikk aldeles utmerket. Hun hadde kost seg og lekt med venninna til storesøster, og hele familien hadde tydeligvis stått på pinne for henne. Det var langt over sengetid da jeg hentet henne, så jeg trodde hun ville ha sovnet, men det hadde hun ikke hatt tid til. Så det var en stuptrøtt unge jeg fikk med meg hjem. Men dette kan tydeligvis gjentas. 

Nå gjør vi oss klare for påskeferie. Og etterpå begynner en ny tilværelse. Da skal jeg jobbe 40 %, og Lillesnupp skal gå i barnehagen tre dager. De to siste dagene skal vi gå i åpen barnehage. Jeg gleder meg til å komme tilbake til den gjengen, etter å ha vært borte de siste ukene i forbindelse med tilvenningen i vanlig barnehage. Der er det mange hyggelig blant både store og små. 

Liten oppdatering

Barnehagetilvenning (se forrige post) er ingen eksakt vitenskap. Jeg ble ringt etter litt før avtalt hentetidspunkt kl. 13.30. Da var frøkna fryktelig lei seg, og avdelingslederen mente det var best jeg kom så fort jeg kunne.

Da jeg kom lå frøkna inn mot brystet til den som hadde ringt, mens kroppen skaket av hikst etter gråten. Da hun så at jeg var kommet, begynte hun å gråte på nytt. 

Det viste seg at hun og en av de andre jentene hadde fått gå på besøk på naboavdelingen, der de er hvis de kommer før kl. 8. Frøkna mi hadde veldig lyst, og det virket som en god ide, men da hun ble bedt om å gjøre seg ferdig med noe før hun gikk av en voksen hun ikke kjente, gikk verden helt i knas. 

Avdelingslederen var veldig klar på at hun hadde feilbedømt situasjonen. Det hadde hun jo rett i. Det hadde nok funket helt fint hvis hun eller en annen vesla kjente hadde blitt med inn på den andre avdelingen. Men vesla hadde ønsket det selv, og virket helt rolig og fornøyd da hun gikk. Dessuten var det bare et annet barn inne på avdelingen akkurat da, i tillegg til de som besøkte. 

Jeg skjønner at hun tok feil. Frøkna kan virke veldig selvsikker til tider. Det gjelder bare å ikke glemme at hun kun har vært her i underkant av 8 mnd., og å ikke se seg blind på at hun er lang og ser større og roligere ut enn hun er. Vi snakket om det før jeg gikk i dag, og avdelingslederen er et dyktig fagmenneske, så jeg tror det skal gå helt fint framover. Men litt trist var det jo at en barnehagedag som begynte så positivt, endte så trist.  

Ja, ja, i morgen er det atter en dag. Den blir nok bedre, tenker jeg.

Barnehagetilvenning

Det har gått et par måneder siden sist jeg skrev. Det har vært litt som Tolkien skriver om hobbitene i en stille og fredfylt periode. Det er ikke så mye å fortelle når alt går bra og alle har gode dager.

Litt action har det selvfølgelig vært. Forrige uke hadde minstemann influensa, og sov stort sett hele dagene. Hun bikka 40 grader på et tidspunkt, så vi måtte oppsøke legevakta for sikkerhets skyld, men det hele roet seg heldigvis raskt etter det.

Uka før hadde hun begynt tilvenning i barnehagen. Hun rakk og gå tre dager før hun ble syk. Ikke helt optimalt, men da jeg kjørte henne ned i dag morges bredte det seg et stort smil i ansiktet hennes i det vi parkert foran barnehagen. Før vi dro hadde vi sett på bildet vi hadde fått med oss av alle de andre barna i på avdelingen, så hun visste det var den barnehagen vi skulle til og ikke den åpne barnehagen vi har gått i siden i høst. Hun var først ferdig med påkledningen i morges, og hun ble aldeles fra seg da vi ikke kunne gå med det samme. Jeg syntes imidlertid at en dusj og litt klær var et minstekrav før jeg gikk ut døra.

Hun tok seg så vidt tid til å si ha det og gi meg en klem før hun var i gang med å leke. Jeg var litt usikker på hvordan det ville gå, siden hun hadde fått et brudd i tilvenningen, men det aner meg at hun har det helt fint.

Eldstemann var på overnattingstur med skolen forrige uke, også. Det overnattet to netter på ei av Turistforeningens hytter uten strøm og innlagt vann. Måtte gå på ski noen kilometer for å komme fram. Hun kom hjem med grøssende fortellinger om utedo, skumle historier etter mørkets frambrudd og badstu etterfulgt av bøtter med iskaldt vann fra medelevene, men også med minner om flotte skiturer, lek om moro.

Om to dager skal hun delta på en danseforestilling sammen med en del elever ved danseskolen hun går på og elever ved danselinja på den videregående skolen i byen. Jeg gleder meg veldig til å se forestillingen, samtidig som jeg er spent på hvordan minstemann vil takle å ha barnevakt som ikke er besteforeldrene hennes. Mine foreldre er på ferie, så de kunne ikke stille opp denne gangen.

En venninne og datteren hennes, som er en god venninne av min eldste datter, skal passe veslefrøkna. Hun bruker vanligvis å sovne uten problemer, men dette er som sagt nytt, så jeg er veldig spent. Jeg får fortelle om hvordan det gikk neste gang jeg skriver.

Dagene raser avsted

Jeg hadde en ide om at jeg skulle fortsette å skrive her med jevne mellomrom, men det er ikke lett å få til. Derfor har vi passert fem måneder hjemme, jul og nyttår og vi nærmer oss et halvt år siden adopsjonen siden forrige gang jeg skrev noen ord. Det betyr ikke at det ikke er noe å fortelle, bare at dagene raser avsted.

Vi har ikke fått barnehageplass ennå, så de daglige rutinene er fortsatt som de vi har hatt hele høsten. Vi er inne i en periode uten sykdom, og for det meste synes jeg tilværelsen har blitt veldig mye lettere.

Språklig gjenstår det mye. Hun har et stort passivt ordforråd, og skjønner veldig mye, men det er fortsatt vanskelig for andre å forstå henne. Nå om dagen sliter jeg også litt, siden hun har begynt å snakke mye om hva hun tenker, husker og føler, ikke bare om de daglige rutinene. Dermed er det vanskeligere fordi jeg ikke har noen knagger å henge ting på når uttalen ikke stemmer helt. Hun er like skravlete som sin storesøster, så det er sjelden et rolig øyeblikk.

Samtidig er hun flink til å leke på egenhånd, så hun kan i blant sitte rolig å tegne ved kjøkkenbordet mens jeg holder på med middag eller oppvask, eller hun kan leke fredlig på rommet sitt mens jeg driver med husarbeid. Et par ganger har hun til og med latt meg lese avisen mens hun har sittet med nettbrettet hun fikk i julegave.

Ja, hun er liten til å ha eget nettbrett, nei, det er ikke noen iPad, men en billig og robust barnegreie. Og hovedpoenget med innkjøpet var ikke å gi henne teknologi på et tidlig tidspunkt, men heller å beskytte pc-er, nettbrett og telefoner som allerede finnes i huset fra hennes hemningsløse håndtering. Hun er henrykt over å kunne ta bilder/film alt hun lyster og å se på dem etterpå. Hun liker også å spille spill eller høre på musikk. Da legger hun gjerne nettbrettet fra seg og danser rundt en stund.

Storesøster veksler fortsatt mellom å kose seg veldig med lillesøsteren sin, og å være lei seg, sint eller sjalu på henne. Men ting har gått seg til, og for det mest har vi det ganske greit sammen. I blant har vi det til og med veldig koselig.

Fire måneder

Det har gått fire måneder siden adopsjonen. Nå om dagen går det mye i sykdom. Først var storesøster hjemme fra skolen i over en uke, mens jeg hanglet litt. Så hadde vi noen dager der alle var friske, før lillesøster ble syk og jeg - igjen - begynte å hangle.

Bortsett fra sykdom har vi det bra. Vesla trasser fortsatt, men jeg har lært meg hvilke situasjoner som utløser de verste anfallene, og funnet måter å takle dem på. F.eks. avtaler vi på forhånd hvordan hun skal oppføre seg i butikken. Hvis hun holder seg sammen med meg og ikke legger oppi varer uten å spørre først, kan hun kjøre en av de små vognene. Lager hun bråk eller bryter reglene og storesøster er med, går de og setter seg i bilen mens jeg handler ferdig alene. Etter å ha opplevd å bli tatt med ut et par ganger, er hun blitt lettere å ha med å gjøre i butikker. Men for all del: Det hender fortsatt at det skjærer seg.

Minstefrøkna har begynt å uttrykke seg med flere ord pr setning. Fortsatt er hun ganske vanskelig å forstå for andre, men de som møter henne jevnlig, som besteforeldre og de voksne i åpen barnehage, kommenterer at det blir stadig lettere å få med seg hva hun mener. Det hender jeg også sliter litt fordi hun har mange uttrykk som ligner hverandre veldig, men for det meste kommuniserer vi bra.

Tilknytningen er det ingenting å si på. Hun elsker storesøsteren og vil helst være sammen med henne hele tiden. Besteforeldre og onkel snakker hun om daglig, også når hun ikke treffer dem på noen dager. Dessuten har hun lært seg å skille på hvem det er greit å gi en klem, og hvem man bare sier hei og ha det bra til. Meg henger hun på støtt, og hun virker særdeles trygg. Hunden veksler hun mellom å være sjalu på og å snike seg til å gi godbiter mot at han sitter pent. I blant stikker hun ansiktet helt bort til ham for å få ham til å gi henne en real slitt i ansiktet. Etterpå smiler hun strålende fornøyd.

Jeg har søkt barnehageplass for henne fra januar av, men jeg er slett ikke sikker på om jeg får henne inn da. Det haster ikke spesielt for min del, siden jeg har permisjon fram til juni, men jeg ser at hun vil ha godt av å leke med andre unger flere dager i uken. Planen er å la henne gå korte dager tre dager i uken, og fortsette i åpen barnehage de to siste ukedagene. Det tror jeg ville hjelpe henne både språklig og sosialt. Dessuten vil hun fortsatt ha kontakt med både voksne og barn i den åpne barnehagen. Hun er blitt veldig glad i noen av dem, og er godt likt av alle.

Storesøster er veldig glad i minstemann, og er veldig flink med henne. Men i blant blir hun veldig lei av at noen roter i tingene hennes og får altfor mye oppmerksomhet fra både meg og andre. Da kan hun gå litt i vranglås. Forståelig nok. Det har vært en veldig stor omveltning i livet hennes, og alt er nok ikke blitt bedre.

Å jeg? Jeg veksler mellom å være totalt utslitt og å nikose meg.

Adopsjonsstøtten økes

Endelig, etter 12 års arbeid fra adopsjonsforeningenes side, økes adopsjonsstøtten til 1 G.  Det betyr at beløpet økes med nesten 40.000 til 88.370. Fantastiske nyheter for alle som står i kø. Spesielt tatt i betraktning hvor mye dyrere det har blitt å adoptere etter som årene har gått.

Dessverre er det litt for sent for min del. Jeg har akkurat fått inn penger på konto. Økningen gjelder fra 2015.

Ni år

I dag er det 9 år siden jeg tok kontakt med barnevernet og startet opp den siste adopsjonen. 9 år! Hvis noen hadde fortalt meg at det skulle ta så lang tid, ville jeg gitt opp i utgangspunktet. Kanskje hadde jeg prøvd å reise til Danmark. Jeg hadde tross alt ikke fylt 40 den gangen. Det kan også tenkes at jeg hadde prøvd fosterbarn, men jeg tror egentlig ikke det er riktig for oss. Eldstemann har et stort behov for stabilitet, og det virker ikke som om det er det som oftest preger forsterbarnsprosessen. Sannsynligvis hadde jeg rett og slett ikke fått flere barn.

Neste uke er det 3 mnd siden jeg fikk minstemann. Akkurat nå er det mer slitsomt enn fint mesteparten av tiden, men jeg vet at det er en overgang. Når språket kommer mer på plass, når vi blir enda bedre kjent, når tryggheten og tilknytningen er blitt enda bedre og trassalderen gir seg litt, tror jeg vi stort sett vil ha det mer fint enn slitsomt. Det er dit vi er på vei. Det er mer enn bra nok for meg.

To måneder

På søndag var det to måneder siden adopsjonen. Det føles som om lillesøster har vært hos oss mye lenger enn det.  

Vi har kommet inn i en grei rutine. Frøkna sover gjerne i sin egen seng fram til 6-tiden. Da kryper hun opp til meg og sover der en time til, før vi står opp med storesøster. Etter frokost, morgenstell og litt husarbeid, går vi tur med hunden. Hun er ikke så veldig glad i å sitte i vogna, men finner seg stort sett i det. Lengden på turen varierer etter hva vi har for planer resten av dagen.

To dager i uken er vi i åpen barnehage. Etter litt leting fant vi en der det bruker å komme flere 2-3-åringer. Hun har ikke helt funnet tonen med alle ennå, men i dag var det bare henne og en jevngammel gutt. Etter en litt nølende start, begynte de til slutt å leke sammen, ikke bare konkurrere om lekene. 

En ettermiddag i uken går vi på turn. Det er en foreldre-og-barn-gruppe, og vi har bare vært der to ganger så langt. Hun synes det er ustyrtelig morsomt, men hun gidder ikke alltid å gjøre det vi faktisk skal gjøre. Jeg veksler mellom å hanke henne inn og å la henne løpe leende rundt i salen. Jeg snakket litt med lederen den første gangen og forklarte henne hvor fersk hun var i Norge og at vi ikke har mye felles språk ennå. Hun svarte med største overbevisning at det var bare å la henne løpe rundt hvis det var det hun hadde mest lyst til i øyeblikket. - Det er viktig at de får tid nok til å bli trygge her, sa hun. Etter hvert får hun nok lyst til å gjøre som de fleste andre. Og hvis ikke, er det kanskje noe annet som passer bedre for henne. 

Hun er like myk som storesøsteren, men kroppsbeherskelsen er langt dårligere. Likevel merker jeg store framskritt siden vi kom hjem. I begynnelsen strevde hun med ujevnt underlag, bakker, trapper mm. Nå hopper og spretter hun rundt. Løpingen minner fortsatt litt om hovmesteren i Grevinnen og hovmesteren, men også her er hun både støere og raskere enn hun var.

Når det gjelder språk, går det også framover. Hun skjønner veldig mye av det vi sier. Mest når det gjelder daglige gjøremål, naturlig nok. Hun snakker i et sett, men om det er kinesisk eller et forsøk på norsk er jeg sannerlig ikke sikker på. Jeg skjønner en god det av det hun sier. Andre sliter mer, naturlig nok. De fleste skjønner ut fra sammenhengen at "baman" betyr "banan". "Tåje" er noen hakk vanskeligere å forstå. Det betyr nemlig "sove".

Tilknytningen ser ut til å være godt i rute, og søstrene er som søsken flest. Noen ganger er de perlevenner, andre ganger halter det litt mer.

Neste helg skal vi på adopsjonstreff. Det gleder storesøster og jeg oss veldig til. Det skal bli gøy å vise fram lillesøster til en gjeng som har ventet sammen med oss. Det blir dessuten spennende å se hvordan kjøreturen går. Jeg håper at hun sover noe av veien, ellers kan det bli i overkant slitsomt. Men hun ligner ikke på storesøsteren i så måte. Sistnevnte sovnet nemlig så sent som sist helg da vi var på vei til hytta. Det er bare en times tur. I helgen tar det 4-5 timer hver vei.

Ønskebarn

I kveld begynner serien mange har ventet på siden TVNorge kontaktet adopsjonsmiljøet for å skaffe personer som var i adopsjonsprosess til sin dokumentarserie. Jeg kjenner ingen av hovedpersonene så vidt jeg vet, men det blir likevel veldig spennende å følge med. Serien Ønskebarn har premiere onsdag 3. september kl 20.30.

En måned

I dag er det en måned siden jeg ble mamma igjen, så jeg tenkte det var på tide med en liten oppdatering. Den lille frøkna viser stadig mer av sin personlighet. Hun er ikke lenger bare blid og fornøyd uansett hva som skjer. Nå kan hun bli skikkelig fornærmet, sint og lei seg. Det tar jeg som et godt tegn. Det betyr at hun stoler på oss. At hun ikke tror hun må være flink og snill hele tiden for å få være sammen med oss. Samtidig er hun fortsatt jevnt over i godt humør hvis ikke det er spesiell grunn til noe annet. Humor har hun i bøtter og spann. Det hjelper godt i hverdagen.

Det er ikke så enkelt å komme seg opp på sklia i den nærmeste barnehagen, men etter en del trening en søndag ettermiddag, gikk det faktisk ganske fint. Norske lekeplasser byr nok på flere utfordringer enn hun er vant til å hanskes med, men hun lærer fort.

Lillesnupp lærer seg betydningen av stadig flere nye ord og begrep. Sove, spise, bade, pusse tenner og på do har hun kjent til lenge. Vi har brukt litt tegn-til-tale på de begrepene, og det har tydeligvis lettet innlæringen. Hun prøver seg ofte på nye norske ord. Hvis de er viktige nok for henne, sånn som eple og bestemor, så sitter de, hvis hun likevel klarer å gjøre seg forstått ved f.eks. kroppsspråk kan det hende de ikke sitter neste gang hun skal bruke dem. Hun legger inn vokaler der vi har håpløse konsonantklynger, sånn at eple blir epele, men det er visst et vanlig fenomen også blant voksne som skal lære seg norsk er jeg blitt fortalt. Utviklingen går jevnt og trutt, så det ser ganske lyst ut for språkutviklingen, synes jeg. Nå og da blir hun frustrert over at vi ikke skjønner henne, men for det meste går det ganske greit.

I går var helsesøster på hjemmebesøk, og i morgen skal vi på helsestasjonen og veie og måle. Vi har også vært hos legen for å gjennomføre den sjekken som både norske og kinesiske myndigheter forlanger. Alt stod bra til.

Kinesiske myndigheter forlanger nå 6 oppfølgingsrapporter, og de er ganske omfattende. Den første skal sendes adopsjonsforeningen allerede en måned etter hjemkomst. Spørsmålene gjør det umulig for helsesøster å fylle ut på det nåværende tidspunkt, så selv om hun formelt sett skal stå som avsender, ble vi enige om at jeg skal skrive det aller meste. Hun vet jo ingenting om mine reaksjoner på formalitetene i Kina og veldig lite om ungen, så det gir liten mening å fore henne med opplysningene sånn at hun kan skrive dem ned. Derfor ble vi enige om at jeg skriver og hun leser gjennom og undertegner.

De neste rapportene skal sendes inn etter 6 mnd, 1 år, 2 år, 3 år og 5 år. Forrige gang var det snakk om to eller tre rapporter til sammen, så det er litt mye styr dette, synes jeg. Samtidig er jeg veldig klar over at de som venter bak meg i køen kan få problemer hvis ikke jeg gjør jobben min, så det skal jeg selvfølgelig gjøre.

Frøkna har fått norsk personnummer, og er registrert som innflyttet, men de opererer med det kinesiske navnet selv om jeg har meldt fra om det norske. Jeg er fortsatt ikke sikker på om skrivet fra Skatteetaten er det som regnes som "statsborgerbrev" som etterspørres i oppfølgignsrapporten til Kina.

NAV kunne heller ikke gjøre noe med barnetrygden før personnummer var på plass, så jeg har litt sjekking å gjøre før jeg kontakter dem på nytt. Jeg har jo brukt det norske navnet i mine søknader til dem.

Hovedfokuset ellers handler om å komme inn i en skikkelig rutine. Med storesøster på skolen og fritidsaktiviteter, blir dagene fort litt lange og stusselige for lillesøster. Vi kan jo ikke sitte på hennes rom å leke eller være på lekeplassene i nærheten hele tiden. Derfor blir det nok ikke lenge før jeg tyr til åpen barnehage. Får bare håpe at det ikke bare er spedbarn der. Hun ville ha stor glede av å leke med en 2-åring eller en 3-åring, men de aller minste blir nok litt kjedelige.

Hverdagen har begynt

Vi har sånn smått begynt å nærme oss en form for rutine nå. Vi våkner i 7.30-tiden. Etter morgenstell og frokost, tar jeg og Lillesnupp en tur med hunden. Hun er fortsatt ikke trygg på ham, men når vi er ute, er han bare opptatt av å snuse og gjøre andre hundeaktiviteter, så hun får sitte helt i fred i vognen sin. Derfor går det helt fint.

Jeg har begynt på papirmølla, så både i går og i dag har det blitt et besøk på et offentlig kontor. I går måtte jeg kjøre noen mil for å komme til et av de utvalgte kontorene som tar seg av registrering av innflyttere til landet. Det viste seg selvfølgelig at jeg hadde glemt å ta med et av de nødvendige papirene, enda jeg hadde med en hel bunke. Heldigvis var mannen i skranken av det forståelsesfulle slaget, så han sa jeg kunne dra innom mitt lokale folkeregister og be dem sende en kopi med internposten. Det ble gjort i dag.

Så var vi innom biblioteket, der det ble levert inn, lånt bøker og filmer, og kopiert med tanke på BUF-dir og norsk registrering av adopsjonen. Konvolutten med søknadspapirer og vedlegg er klar. Nå gjelder det bare å skaffe frimerker og få sendt den.

I morgen står NAV for tur. Både søknad om foreldrepenger og barnetrygd må på plass, men jeg er ikke helt sikker på om jeg får søkt barnetrygd før Folkeregisteret har gitt henne et personnummer.

Etter kontorbesøket i går ble det shopping på Frøken Snupp. Dvs hun kikket bare, men fant ikke noe hun hadde lyst på.

Nå ligger Lillesnupp og sover. Ettermiddagene har blitt brukt til å få eller motta besøk av nærmeste familie. Bestefar, som ikke var med på turen, var kjempefornøyd med å få se henne smile og høre henne le i går. Både trampoline og badekar er nemlig begge så morsomme at det ikke går an å være sjenert. Da besteforeldrene gikk da hun skulle legge seg, var hun klar med en klem, vinket og sa "Bye bye!". Det var helt andre takter enn dagen før.

I ettermiddag blir det strandbesøk med familie. Det er helt tydelig at Lillesnupp har vært vant til å omgås mange barn og at hun savner det nå. Hun prøver stadig å ta kontakt med unger vi møter på vår vei. Da Frøken Snupp hadde besøk av deres 12 år gamle tremenning, ble Lillesnupp skrekkelig fornærmet da de ikke ville leke med henne absolutt hele tiden. De hadde allerede brukt mye mer tid på henne enn jeg hadde forventet, så jeg syntes det var helt greit at de trakk seg litt unna for å gjøre ting som passer for 11-12-åringer. Det syntes ikke minstemann, men heldigvis gikk det ganske fort over.

Når klokka er 19 er Lillesnupp klar for senga. Resten av kvelden bruker jeg på min eldste datter, hunden og meg selv. Det er en ganske grei rutine som vi kan leve godt med, tenker nå jeg.

Hjemme!

Hjemreisen var uendelig lang. Fra vi stod opp i Beijing, til vi lå i våre egne senger i Norge, gikk det temmelig nøyaktig 24 timer. Minstemann sov i to økter: 3 ½ time på flyet til Amsterdam og et par timer fra vi var i Amsterdam, til vi var nesten hjemme. Ingen av oss andre fikk et øyeblikks søvn, så at storesøster hang sammen, kan jeg ikke helt fatte.

Da vi kom hjem var kl ca 00:00, så det var bare å gå rett i seng. Bestemor dro hjem, Lillesnupp sovnet direkte, Frøken Snupp tok seg ei skive med gulost (Drømmemåltid! i følge henne), og sovnet raskt. Jeg suset litt rundt, tok en dusj, satt på balkongen i nattøyet og sjekket Facebook. Så måtte jeg også gi tapt og tusle til sengs. Med unntak av et par hostekuler og et dobesøk sov vi alle sammen til morgenen.

Den første hele dagen ble brukt til å gjøre seg kjent med rommet og lekene for veslemors del. Hun storkoste seg. Ellers måtte vi ta en tur innom legen for å sjekke hosten, handle litt mat og hostesaft. Etter middagsluren gikk turen pr vogn til besteforeldrene for å hente hunden. Det ble en skummel opplevelse for ei som knapt nok har sett en hund før, og ganske frustrerende for en hund som bare ville lukte og slikke på det nye mennesket.

Etter å ha gått en omvei hjem for at hunden skulle få seg en luftetur, måtte jeg ta i bruk bur i stua. Heldigvis har jeg liten hund og digert bur, så noen dager med en del opphold i buret tåler han. Jeg slipper ham ut så fort veslefrøkna er på rommet sitt, så bytter Frøken Snupp og jeg på å være sammen med lillesøster og hunden.

Allerede dag to har hun begynt å si hei til ham. Det tok litt tid før hun forstod at buret gjorde at han ikke kommer ut. Så langt holder hun god avstand, men hun vinker til ham i blant og lytter når han piper.

Håper at de etter litt forsiktig tilvenning vil bli like gode venner som storesøster og hunden er. I mellomtiden får han noen lange turer og mye kos når hun sover.

Jeg trodde jeg hadde klart å få orden på døgnrytmen ganske raskt i og med at vi sov med det samme vi kom hjem, men da klokka var 21.30 i går hadde jeg allerede duppet i sofaen en rekke ganger, så det ble tidlig seng. I dag er jeg også temmelig trøtt, men det går seg vel til etter hvert.

Nå sover Lillesnupp, så jeg får stikke ut en liten tur med hunden. Storesøster ligger i min seng og ser alle NRK Super-episoder hun har gått glipp av mens vi var borte. Samtidig holder hun nøye oppsyn med lillesøsteren i nabosenga.

Vi er i mål!

I dag er det en uke siden jeg ble mamma på nytt. Jeg hadde egentlig planer om å blogge  litt tidligere om hva vi har opplevd, men dagene har bare flydd av sted. I tillegg har vi kun hatt nettilgang i resepsjonen på hotellet i Xian, så jeg utsatte det. Nå er vi installert på et hotell i Beijing, og til min og Frøken Snupps store glede, var det nett på rommet. Derfor tenkte jeg det var på tide med en liten tilstandsrapport.

Lillesnupp er ei flott jente med masse humor, stort pågangsmot og ganske høyt aktivitetsnivå. Den første dagen gråt hun en del. Så ble hun stille og apatisk. Men etter som dagene har gått har hun stadig tint mer og mer opp.

Hun skulle være veldig flink til å snakke for alderen, fikk vi beskjed om. Det merket vi først ingenting til. Ungen var stum som en østers. I blant nikket hun eller ristet på hodet. Men hvis vi insisterte, ga hun seg straks. Så begynte hun å mime noen ord. Og etter enda litt tid begynte hun å hviske. Nå snakker og ler hun støtt, og synger gjør hun stadig. I tillegg har hun begynt å herme etter ordene våre. Hun sier både Mamma og navnet til Frøken Snupp. Men Bestemor er nok for vanskelig foreløpig.

Hun er sjenert overfor fremmede, fikk vi beskjed om ved overtakelsen. Det stemmer, men det har gått overraskende lett å komme innpå henne likevel. Pga varmen, og at vi etter hvert er blitt småsyke, har vi måttet holde aktivitetsnivået ganske lavt. Det har vært veldig gunstig for tilknytningen. Hun virker trygg på meg, går villig til sin bestemor, men best av alt synes hun om sin tålmodige storesøster. Det er fantastisk å se dem sammen. Spesielt med tanke på at jeg nesten ga opp hele adopsjonen pga ventetiden.

På hotellrommet er Lillesnupp nå høyt og lavt. Hun er rask til bens og full av utforskertrang og ablegøyer. Rett som det er gapskratter hun av noe som skjer. Utenfor rommet blir hun mye mer avmålt. Hun kan smile sjenert, men svarer ikke på tiltale. Det går seg nok til når hun blir enda tryggere, tenker jeg. For noen dager siden ville hun nemlig ikke se på den som snakket til henne en gang.

I dag fikk vi se at hun også er en modig sjel. Hun og storesøster skulle prøve badebassenget i hotellets underetasje for første gang. Selv hoster jeg fortsatt stygt, så jeg måtte avstå, hvor fristende det enn så ut. Hadde jeg ikke holdt Lillesnupp igjen ville hun nok gått rett ut på dypt vann uten å nøle. Med nyinnkjøpt badering ble hun senket ned til Frøken Snupp, og der lå hun og duppet med et stort smil om munnen. Etter hvert som søsteren snurret henne rundt og lekte med henne i vannet, kom den ene klukklatteren etter den andre. Det var en fryd å se og høre.

I Xian holdt vi oss som sagt mest i ro, men en ting måtte vi få med oss: Terracottahæren. Selv om vi etter den turen brått var tre sjuklinger i stedet for en, Lillesnupp var nemlig førstemann ut, var den virkelig verdt besøket.

Nå har vi litt sightseeing igjen i Beijing mens vi venter på at småfrøkna skal få norsk visum. På torsdag går turen hjem igjen. Selve turen ser jeg ikke fram til. De to timene fra Xian i går var krevende nok. Men vi gleder oss til å komme hjem for å ta fatt på hverdagen og fortsette å knytte oss sammen som den lille familien vi er blitt.

Mens vi venter

I går skrev jeg litt om hvordan jeg tilbringer dagene mens jeg venter på at vi skal reise til Kina for å hente lillesøster. Noen savnet kanskje noe om at jeg brukte ekstra mye kvalitetstid på frøken Snupp,  men det har ikke den kommende storesøsteren tid til for øyeblikket. Ferietid betyr nemlig at tremenningen hennes er i byen. De bytter på å sove hos hverandre, og så langt i ferien har de sovet hver for seg to netter.

I år vet de at det blir to hele uker der de ikke får se hverandre mens vi er i Kina, så alt er ekstra intenst. Heldigvis er hun fortsatt her en ukes tid til når vi kommer tilbake, så da kan de ta opp tråden. Samtidig gjelder det å finne en grei balanse som funker for lillesøster. Hun vil sikkert reagere hvis storesøsteren plutselig forsvinner i dagevis.

I natt har de sovet her, så jeg tenkte jeg skulle benytte sjansen til å snakke med dem sammen. De er veldig fornuftige jenter, så de kommer til å forstå at de må ta hensyn til det nye familiemedlemmet vårt.

Det er 14 mnd forskjell på de to: tremenningen har nettopp fylt 12, mens frøken Snupp fyller 11 om en måned. Det er ca 25 cm forskjell i høyde, den ene er helt lys med blå øyne, mens den andre har sort hår og brune øyne. Men inni er de veldig like: De liker stort sett å gjøre de samme tingene, og trives utrolig godt i hverandres selskap. Når de er sammen liker de til og med å kle seg likt. Jeg har tullet med at det kan de ikke gjøre, for da ser jeg ikke forskjell. Den spøken har slått godt an.

Det er hyggelig å se hvor mye glede de har av hverandre. Det minner meg om hvordan jeg hadde det med kusinen min, tremenningens mor, da vi vokste opp. Det er omtrent samme aldersforskjell på oss to, som det er på døtrene våre.

4 dager til avreise

Rommet har stått klart en god stund. Skap og skuffer er fulle av klær. Senga er redd. Billetter, pass og visum er i orden. Det samme er hotell, både i Beijing og Xian. Vi har til og med blitt enige om navn. Ja, for frøken Snupp fikk være med å bestemme.

Jeg har ikke begynt å pakke enda, men jeg har kjøpt det jeg manglet, og de fleste klærne er vasket. Når gjelder det å få vasket det siste, lage seg noen pakkelister og komme i gang med pakkingen.

Ellers fordriver jeg ventetiden med å lese, sitte lenge oppe, treffe venner og familie, jogge og gå lange turer med hunden. Alt som kan bli litt vanskeligere å få til som småbarnsmor, bruker jeg mye tid på nå. Ja, jeg skal selvfølgelig fortsette med å gå tur med hunden, men jeg regner med at en del av det andre blir litt plundrete en stund.

Fortsatt er det litt uvirkelig det hele: Om fire dager drar vi, og om en ukes tid er jeg tobarnsmor. 

Jeg fikk oppdaterte opplysninger om høyde, vekt og andre vitale mål på fredag. Hun har utviklet seg fint i forhold til de målene jeg hadde fått på henne fra april 2013. Det er veldig betryggende, synes jeg. 

Nå kan jeg nesten ikke vente på å få se henne, holde henne og prøve å få lirket fram et smil i det alvorlige ansiktet jeg kjenner så godt fra bildene.

Kritt

Den indiske regissøren Navin har lager den lille filmen "Chalk" ("Kritt") basert på en sann historie fra den forrige krigen i Irak. Alle ønsker seg en mamma, er budskapet.

19 dager til avreise

Det går i forberedelser til den store omveltningen om dagen. Både frøken Snupp og jeg har hatt ferie i en uke. Vi startet pent opp med noen dager på hytta. Det var godt å sove lenge, pusle rundt og tenke på minst mulig, men alt som ventet av oppgaver hjemme gjorde det litt vanskelig å slappe av.

Fra tirsdag av har det vært fullt fokus på redebygging. Jeg har fått ut det aller meste som var stuet inn på barnerommet, på onsdag leverte vi 5 sekker og 3 bæreposer med gardiner, duker og avlagte klær etter både frøken Snupp og meg til gjenvinning. Det måtte til for å få omorganisert i skapene slik at det ble tomt i en kommode, et skap og et par hyller i gangen. Lillesnupp trenger litt plass til klærne sine.

Mitt rom måtte ommøbleres slik at det ble plass til barneseng der inne. Dyne, pute og øvrig sengetøy er blitt vasket og lagt på. Siden hunden automatisk trodde vi hadde satt opp sengen til ham, var det greit å ha et sengeteppe klart, også.

Onsdag dukket frøken Snupps nye pass opp i posten, så torsdag morgen hentet vi moren min og satte kursen mot Oslo for å søke om visum. Kinaturen blir med andre ord en skikkelig jentetur: tre jenter drar fra Norge, fire jenter kommer hjem igjen. 

Vi brukte nesten like lang tid i Oslo med å lete oss fram til visumkontoret på Vinderen som vi brukte på å komme oss til Oslo. Nå vet jeg at jeg skal komme meg til Majorstuen og ta Slemdalsgata opp til Holmenveien. Det er parkeringsplasser rett ved siden av. Greit å vite når jeg skal tilbake å hente visum igjen på torsdag. Vi fikk også beskjed om at vi ikke trengte å komme alle sammen når de skulle hentes.

På fredag begynte jeg på den store klessjauen. Jeg hadde en lang rekke søplesekker på loftet med avlagte klær etter frøken Snupp. Mange av klærne var naturlig nok for små for Lillesnupp, i og med at hun har fylt tre år, mens frøken Snupp var 16 mnd da jeg fikk henne.

Nå har jeg sortert ut alle sommerklærne og satt vinterklærne tilbake på loftet. Siden de nyeste opplysningene jeg har om høyde og vekt er fra april i fjor, vet jeg naturligvis ikke helt hvilken størrelse hun bruker nå. Jeg har derfor sett litt på veksttabellene for kinesiske jenter og regnet meg fram til at alt under størrelse 86 garantert er for smått. 

Klær i størrelse 92 - 104 har jeg tatt vare på og vasket. I tillegg har jeg sortert bort alt som var flekkete og slitt. Likevel sitter jeg igjen med en uhorvelig mengde klær. Men som sagt vil trolig mye av det være for stort og noe er kanskje for lite. Det er ca 40 grader i Kina for tiden, så store mengder klær vil hun ikke trenge på hentereisen. Mangler jeg noe for turen, er det jo mulig å kjøpe litt underveis, også.

I dag har jeg levert fire søplesekker og fire bæreposer med små barneklær til gjenvinning. I tillegg har jeg plukket ut noen få plagg som frøken Snupp skal få hvis hun får egne barn en gang. Der ligger blant annet dåpskjolen hennes, noen hjemmestrikkede ullgensere etc. 

Dessuten har jeg samlet sammen en hel bunke veldig pent brukte klær som barnehjemmet skal få. 

På loftet fant jeg en trehjulsykkel og masse leker. De må skrubbes rent for støv. Det må også barnemøblene som jeg ennå ikke ha begynt på. I tillegg skal jeg bytte gardiner på barnerommet. Det som gjenstår er vel gjort på en dag eller to, regner jeg med.

Det skal bli veldig fint å bli ferdig. Da skal jeg ha litt ordentlig ferie, før det er på tide å pakke koffertene.

Mens jeg har holdt på med denne gjennomgangen av gamle barneklær har jeg vært ganske nostalgisk. Jeg har også kjent en stor takknemlighet for den situasjonen jeg er i nå. Jeg tenkte før jeg fikk det siste forhåndssamtykket fra Bufetat at hvis jeg fikk avslag, ville jeg måtte ta meg av de samme klærne og tingene uten at det ventet er barn i andre enden. Lenge var jeg nesten sikker på at det var det som kom til å bli utfallet. Derfor er takknemligheten desto større nå.

Tilbake til begynnelsen

Aleksander Dario Nilsen ble adoptert fra Colombia da han var 8 mnd. Da han var 21, reiste han tilbake for å prøve og finne sin biologiske mor. Se den rørende filmen om opplevelsene hans.


New Beginning (Tilbake til begynnelsen) from Filthy Frames on Vimeo.