Hjemme!

Hjemreisen var uendelig lang. Fra vi stod opp i Beijing, til vi lå i våre egne senger i Norge, gikk det temmelig nøyaktig 24 timer. Minstemann sov i to økter: 3 ½ time på flyet til Amsterdam og et par timer fra vi var i Amsterdam, til vi var nesten hjemme. Ingen av oss andre fikk et øyeblikks søvn, så at storesøster hang sammen, kan jeg ikke helt fatte.

Da vi kom hjem var kl ca 00:00, så det var bare å gå rett i seng. Bestemor dro hjem, Lillesnupp sovnet direkte, Frøken Snupp tok seg ei skive med gulost (Drømmemåltid! i følge henne), og sovnet raskt. Jeg suset litt rundt, tok en dusj, satt på balkongen i nattøyet og sjekket Facebook. Så måtte jeg også gi tapt og tusle til sengs. Med unntak av et par hostekuler og et dobesøk sov vi alle sammen til morgenen.

Den første hele dagen ble brukt til å gjøre seg kjent med rommet og lekene for veslemors del. Hun storkoste seg. Ellers måtte vi ta en tur innom legen for å sjekke hosten, handle litt mat og hostesaft. Etter middagsluren gikk turen pr vogn til besteforeldrene for å hente hunden. Det ble en skummel opplevelse for ei som knapt nok har sett en hund før, og ganske frustrerende for en hund som bare ville lukte og slikke på det nye mennesket.

Etter å ha gått en omvei hjem for at hunden skulle få seg en luftetur, måtte jeg ta i bruk bur i stua. Heldigvis har jeg liten hund og digert bur, så noen dager med en del opphold i buret tåler han. Jeg slipper ham ut så fort veslefrøkna er på rommet sitt, så bytter Frøken Snupp og jeg på å være sammen med lillesøster og hunden.

Allerede dag to har hun begynt å si hei til ham. Det tok litt tid før hun forstod at buret gjorde at han ikke kommer ut. Så langt holder hun god avstand, men hun vinker til ham i blant og lytter når han piper.

Håper at de etter litt forsiktig tilvenning vil bli like gode venner som storesøster og hunden er. I mellomtiden får han noen lange turer og mye kos når hun sover.

Jeg trodde jeg hadde klart å få orden på døgnrytmen ganske raskt i og med at vi sov med det samme vi kom hjem, men da klokka var 21.30 i går hadde jeg allerede duppet i sofaen en rekke ganger, så det ble tidlig seng. I dag er jeg også temmelig trøtt, men det går seg vel til etter hvert.

Nå sover Lillesnupp, så jeg får stikke ut en liten tur med hunden. Storesøster ligger i min seng og ser alle NRK Super-episoder hun har gått glipp av mens vi var borte. Samtidig holder hun nøye oppsyn med lillesøsteren i nabosenga.

Kritt

Den indiske regissøren Navin har lager den lille filmen "Chalk" ("Kritt") basert på en sann historie fra den forrige krigen i Irak. Alle ønsker seg en mamma, er budskapet.

Adopsjonshistorie på fransk

Hvis du kan lese fransk, kan det være spennende å lese denne artikkelen om et ektepars vei til adoptivbarnet: Un petit Chinois blond aux yeux pers. Etter noen nedturer med barn som hadde for store helseutfordringer til at de fikk adoptere dem, endte de opp med et barn fra Kina som ikke så ut som han var fra Kina.

Om å skue hunden på hårene

- Han ser jo snill ut! utbrøt min datter da hun fikk se bilde av massemorderen. Hun har aversjon mot store hekseneser, vorter i ansiktet og andre typiske "onde" ansiktstrekk som er hyppig brukt i Disneyfilmer og lignende.

- Man kan nok ikke alltid se på folk om de er snille eller slemme, forklarte jeg. Hun så litt grundigere på ansiktet og konkluderte: - Forresten ... han så ikke så snill ut heller....
Det var vel etterpåklokskapen som talte, tenker jeg. Selv tok jeg meg i å være lettet for at han så nordisk ut. Da får vi i det minste ikke en oppblomstring av hat mot alle som ikke har blå øyne og blondt hår.

Jeg har tatt til tårene flere ganger de siste dagene. Det er spesielt rørende å se voksne menn gråte og klemme hverandre. De mange enkelthistoriene som har kommet fram har vært så sterke at jeg nesten ikke har klart å høre på. Hvordan det går an å fortsette etter å ha opplevd noe sånt er utenfor min fatteevne. I morgen skal det være fakkeltog i mange norske byer. Vi skal delta i ett av dem.

Alvorsprat

Vesla og jeg snakket om gårsdagens hendelser i dag. - Det hadde vært bedre om han hadde dødd, sa datteren min da jeg fortalte at en mann hadde skutt flere ungdommer. - Nei, forresten, det beste hadde vært om ingen hadde dødd, sa hun etter at hun hadde tenkt seg om. Jeg er mer enig med henne enn med mange voksne som har ytret seg på nettet i dag.

Uro og sorg

Vi satt på kafé på et kjøpesenter da min far snappet opp nyss fra et nabobord om en eksplosjon i Oslo. En rask sjekk av nettet gjorde en hyggelig dag til en dag med uro, frykt og sorg. Bomber i Oslo? Vi avsluttet shoppingen raskere enn planlagt. Det føltes både meningsløst og utrygt å være på et kjøpesenter en sånn dag. Vi var mange mil fra Oslo, men var redde noe mer skulle skje.

Jeg hadde lyst til å ha folk rundt meg, så foreldrene mine ble med hjem til oss etterpå. De dro først hjem for en time siden. Da hadde vi sett på nyhetssendingene nesten sammenhengende, og fått med oss skuddene på Utøya. Jeg kjempet med tårene.

Datteren min fikk ikke sitte å se. Hun ble skånet for det meste, men merket nok litt av vår uro, selv om hun hadde det fint i naborommet med brus, potetgull og video. Hun hadde valgt seg Knerten, og jeg ble slått av uskylden i filmen mot terroren dagen i dag har vært preget av.

Da Vesla skulle legge seg kom hennes uro til overflaten. Hun endte raskt i min seng. Det føltes tryggere for henne, men også for meg.

Jeg har ingen grunn til å tro at jeg kjenner noen av dem som er rammet. Likevel er jeg selvfølgelig dypt rystet og fryktelig lei meg. Jeg har tent lys, fulgt med på TV, Twitter og Facebook. Stoltenberg, Storberget og Fabian Stang har imponert. Det har også mange av dem som har twitret.

Om enebarn og søsken

Dette skiller enebarn fra andre barn skriver Dagbladet i dag. De har snakket med flere autoriteter som mener at de fleste antagelsene om enebarn er myter. Ekspertene minner også om at yngste og eldste barnet i en søskenflokk vil ha en tid der de er eller fungerer som enebarn.

Dette er fin lesning for oss som enten bare får ett barn, eller får barn med stor aldersforskjell.

Surrogatitvillingene i India til Norge

Nettavisen kan i dag fortelle at Volden får komme hjem med barna. Jeg er så glad på deres vegne. Tvillingene ble født via surrogatmor i India 24. januar i fjor, og har siden vært statsløse.

Oppdatering: Hørte på radioen i dag at det slett ikke er sikkert at Volden får beholde barna hvis hun tar dem med til Norge. Det skyldes at hun ikke har biologiske bånd til dem. Barnas beste skal være det viktigske i saker som dette, men det er det visst noen som har glemt.

Verdens beste elever?

Den danske avisen Informationen hadde 19. desember 2010 en artikkel om den kinesiske skolen. Utgangspunktet var den siste Pisaundersøkelsen der kinesiske elever var med for første gang. De gikk rett inn på førsteplass i samtlige av testens fag: lesing, matte og naturfag.

Sammenhengen med min forrig bloggpost synes klar: Her er det noen foreldre som presser ganske hardt på i bakgrunnen, i tillegg til at systemet ikke gir rom for annet enn å forsøke og være best.

Artikkelen trekker fram negative aspekter i tillegg til de åpenbart positive:

• Det er stor forskjell på kvaliteten på skolene rundt om i landet. Kun Shanghai deltok i Pisaundersøkelsen 2009.
• Puggingen fremmer ikke viktige trekk som innovasjon og ledelse.
• Barna har ikke noe liv utenom skolen.
  

Juleevangeliet - med en liten vri

Det er mye snakk om jul og julens budskap i skoler og barnehager om dagen. Det er ikke alltid like lett å få med seg alle detaljer for en liten kropp. Noen barn er imidlertid utstyrt både med god fantasi og evnen til å fylle ut eventuelle hull i hukommelsen. Nettstedet Barnehage.no gjengir juleevangeliet slik 6-åringen Espen husker det:

«Mamma, Jesusen er ikke død lengre! Engelen Gabriel fløy opp i himmelen og hentet Jesus ned på jorden. Nå ligger han i Maria sin mage og er blitt baby igjen. Så sa engelen Ariel: «elle, melle deg i det høyeste». Engelen Gabriel og de andre englene sa noe annet: «ære, være deg i himmelen».

Les den spennende fortsettelsen på Barnehage.no. Jeg tror jeg kan love deg at denne versjonen skiller seg vesentlig fra den du husker.

Takk til M for tipset!

Enebarn

Siden søsken lar vente på seg, er det godt å lese positive forskningsresultater om enebarn og vennskap: Being only-child 'no barrier to friendship'.

Søt historie

Med jevne mellomrom kjenner jeg etter om jeg er blitt for gammel til å stå i adopsjonskø. Så langt har jeg funnet ut at jeg fortsatt er ung nok. Likevel var det en stor trøst å lese den søte historien om en mor på 63 og hennes datter på 13 som er såre fornøyde med tilværelsen sammen: Mamma er verdens beste.

Alene hjemme

Jeg er alene hjemme i kveld. Morgendagen starter grytidlig for mitt vedkommende, og vesla overnatter hos besteforeldrene sine for å kunne ha en litt roligere start første dag etter ferien.

Før jeg fikk barn trodde jeg alltid at foreldre satte så utrolig stor pris på å få fri en gang i blant. Nå vet jeg at det bare er halve sannheten. Jeg mener: Det er jo fantastisk godt å kunne ta seg en tur på kino, konsert eller middag uten barn en gang i blant. Samtidig er det så uhyggelig stille hjemme når man kommer hjem igjen. Jeg blir nesten litt husredd, jeg. Og det var jeg aldri før jeg fikk barn. Jeg lurer alltid litt på hva jeg skal finne på, også. Blir litt handlingslammet, liksom. Det er veldig rart å tenke på at jeg bodde helt alene i årevis før jeg ble mamma. Hva gjorde jeg egentlig da? Hvordan fikk jeg dagene og kveldene til å gå? Jeg vet hun bare er 6 1/2, men jeg har allerede begynt å grue meg litt til hun skal flytte hjemmefra. Kanskje jeg får prøve å finne meg en mann før det skjer? Bare for å slippe stillheten....

Venner med tildelinger

For noen dager siden kom den gode nyheten at en av dem jeg har ventet sammen med har fått tildeling. Det ble en liten gutt fra Kina. Han skal møte sin mor en gang i januar.

For kort tid siden kom en annen jeg kjenner fra adopsjonsmiljøet hjem med sin datter nummer to fra Kina.

Jeg gleder meg til å treffe dem begge!

Hyggelige nyheter

Det er tid for tildelinger igjen, og jeg har vært ekstra spent fordi en av min venninner fra adopsjonsmiljøet var sikret å komme med denne gangen. Jeg har hatt store problemer med å konsentrere meg om jobben de siste dagene, men nå roer det seg kanskje. I dag kom nemlig den store nyheten!

Jeg er så glad på dine vegne, Løvetanna! Synes det er ekstra gøy at løvetannknoppen kommer fra samme provins som min egen datter.

Er du ikke rørt nå skal du få enda en sjanse: RQ har lagt ut før-og-etter-bilder på bloggen sin. De er vel verdt en titt.

Jeg gjorde en rask hoderegning i dag: Da fant jeg ut at jeg nå har ventet mer enn dobbelt så lenge på barn nummer to som jeg gjorde barn nummer én. Men det skal jeg ikke sørge over akkurat i dag.

Barn og valg

– Om föräldrar förr sa ”I dag är det sol – då åker vi kälke” så säger de numera ”I dag är det sol – vill ni åka pulka, skridskor eller skidor?”

Kjenner du deg igjen? Det gjør jeg. I den svenske avisen Dagens Nyheter har flere eksperter uttalt seg om trenden med at barn i større og større grad blir stilt overfor valg i situasjoner der foreldre før tok beslutningen.

Hvis barnet takler å velge klær selv, er det ikke noe problem, men hvis det fører til at man alltid er forsinket, er det ikke greit, sier en ekspert. Barn under skolealder bør ikke ta viktige valg. Det kan gjøre dem stresset, sier en annen.