Morskjærlighet

Det har vært morsdag i USA denne helgen. Vi feirer jo mye tidligere på året, men både handlingene og tankene rundt morsdagen er nok ganske like om man holder til her eller der.

William McGurn er far til tre flotte jenter født i Kina. Han har skrevet en vakker betraktning som blant handler om likheter og forskjeller mellom å feire morsdag om man gjør det med biologiske barn eller med adopterte. Jeg er nok litt ekstra sensitiv om dagen, og endte opp med å tørke en tåre. Les Love, not biology: A Chinese-American Mother’s Day.

Adopsjonshistorie på fransk

Hvis du kan lese fransk, kan det være spennende å lese denne artikkelen om et ektepars vei til adoptivbarnet: Un petit Chinois blond aux yeux pers. Etter noen nedturer med barn som hadde for store helseutfordringer til at de fikk adoptere dem, endte de opp med et barn fra Kina som ikke så ut som han var fra Kina.

Enslig mor - 12 år etter

I dagens utgave av A-magasinet står det en artikkel om Solveig som reiste til Latvia for å bli enslig mor i 1999. Det er rørende lesning, men jeg finner den dessverre ikke på nett. Løp og kjøp!

Ventetid - igjen

I dag hadde Aftenposten en ny artikkel om den lange ventetiden for adopsjon. Den fortalte vel ingenting nytt, men framstillingen var OK.

Surrogatitvillingene i India til Norge

Nettavisen kan i dag fortelle at Volden får komme hjem med barna. Jeg er så glad på deres vegne. Tvillingene ble født via surrogatmor i India 24. januar i fjor, og har siden vært statsløse.

Oppdatering: Hørte på radioen i dag at det slett ikke er sikkert at Volden får beholde barna hvis hun tar dem med til Norge. Det skyldes at hun ikke har biologiske bånd til dem. Barnas beste skal være det viktigske i saker som dette, men det er det visst noen som har glemt.

Adopsjon og alder - igjen

I gårsdagens Aftenposten stod det nok et leserinnlegg om noen som har fått avslag på fornying av adopsjonsgodkjenning pga alder. I kronikken Nesten mamma forteller forfatter Brit Bildøen om positiv behandling hos barnevernet, mens Bufetat har gitt avslag.

Det som er så skremmende med disse avslagene basert på alder er at barnevernet, som tar seg tid til å møte deg, gjerne flere ganger, over flere timer, gir tillatelse. De som avslår derimot, gjør det bare på grunnlag av papirene de får tilsendt. De møter ikke adopsjonssøkerne. De får ikke se ved selvsyn om dette er oppgående mennesker i god fysisk og psykisk form.

I tillegg blir en eventuell klage behandlet innenfor samme system, og fortsatt uten at de som skal avgjøre saken møter personene det gjelder.

Tenk om dette hadde vært en rettsak: Man får ikke tale sin egen sak. Får ikke sjansen til å møte anklagene med tilsvar. I tillegg er regelverket så vagt at det i utgangspunktet like gjerne kan bli avslag som godkjenning.

Jeg kjenner ikke Brit Bildøen og hennes mann. Jeg vet ikke mer om henne enn det hun skriver i kronikken sin. Likevel kan jeg med stor trygghet si at hun blir dårlig behandlet av systemet. Det gjør nemlig alle som blir så vilkårlig behandlet som henne.

Rekruttér fosterforeldre i adopsjonskøen

"Barnevernleder i Trondheim, Solrun Valen, foreslår at BUF-etat rekrutterer fosterforeldre i den lange køen som venter på å adoptere utenlandske barn," kunne man lese i Adresseavisen for et par dager siden. Les hele artikkelen om fosterbarn her.

Bufdirs svar til Adopsjonsbedraget

Direktør for Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Mari Trommald, har svart på kronikken til advokatene Thea Totland og Fridtjov Piene Gundersen. De fleste blir godkjent, skriver hun:

"Faktum er at flere hundre søkere over 45 år har fått godkjenning. Praksis er strengere for enslige søkere, men også enkelte enslige over 45 år har fått godkjenning."

NRK villeder om adopsjon

Verdens Barn har latt seg provosere av en uttalelse i et av programmene om surrogati på NRK de siste dagene:

"Tirsdag 22. mars viste NRK programmet ”Brennpunkt - Made in India” som handlet om surrogati. I programmet ble også adopsjon trukket inn på en svært uheldig og misvisende måte. Det ble i reportasjen (av et intervjuobjekt) gjort sammenligninger mellom surrogati og adopsjon som var ukorrekte. Et av intervjuobjektene sammenliknet adopsjon med kjøp og salg av barn."

Jeg reagerte på den samme bemerkningen. Ved adopsjon finnes det allerede et barn som trenger foreldre, og pengene involvert går til å dekke advokathonorar, oversettelse av dokumenter, opphold og medisinske undersøkelser av barnet, reise til Norge for barnet og andre faktiske utgifter.

Ved surrogati setter man i gang en prosess for å skape et nytt barn. Jeg sier ikke at det er feil. Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg mener om saken, men jeg forstår det intense ønsket om å få barn.

Jeg forstår også den fortvilte situasjonen mammaen og tvillingene i India er i. Ingen barn fortjener å være statsløse. I den sammenheng har det ingenting å si hvordan de ble unnganget. Det har advokat og menneskerettighetsrådgiver Gro Hillestad Thune skrevet om i Aftenposten: Les avisinnlegget Statsløse i India.

Det var en interessant debatt i Spekter på NRK2 i går også. Forfriskende at de hadde valgt å snakke med litt andre mennesker enn de som vanligvis uttaler seg, og at representanter for begge syn fikk lov til å snakke ut. Se hele programmet på nett-TV.

Sier ja til ønskebarn

Aftenposten hadde en ny artikkel om adopsjon i går. Egentlig handlet den visst mest om prøverør, men helt til slutt heter det:

"Blant de øvrige tiltakene i forslaget fra Oslo Ap er en sentralisert adopsjonsprosess, økt støttebeløp til adopsjon og redusert saksbehandlingstid for adoptivsøkere."

Første og siste punkt er i overensstemmelse med NOU-en Adopsjon - til barnets beste (2009:21).

Når det gjelder økt støttebeløp, har de lenge hatt det på smørbrødlisten uten at det er blitt prioritert under budsjettbehandlingen. Beløpet burde vært 1G, synes nå jeg.

Øvre grense på 45 år for adopsjon?

I følge en kronikk i Aftenposten har Bufdir innført en øvre aldersgrense på 45 år for adopsjon uten at det er grunnlag for en slik aldersgrense i regelverket, og uten at man har opplyst om det noe sted. I stedet får man beskjed om at alle søkere får en individuell vurdering ved søknad om fornying av adopsjonsgodkjenningen.

Vi som har stått i adopsjonskø en stund har allerede snakket om en slik hemmelig øvre aldersgrense lenge. Vi har sett gjentatte ganger at folk får avslag etter fylte 45, selv om alder er det eneste som har endret seg i negativ retning siden forrige søknad.

Jeg er motstander av at folk får adoptere når de er langt oppi 50-årene. Jeg tror også at mange på 45 kan være for gamle. Selv ble jeg godkjent for tre nye år da jeg var 44, og jeg vurderer med jevne mellomrom fortsatt skal stå i kø.

Samtidig synes jeg det er usmakelig at man ikke er åpen om det hvis man har satt en aldersgrense. For noen kan det å stå i kø ha blitt en slags vane. Man får seg kanskje ikke til å avslutt adopsjonprosessen, for tenk hvis det plutselig blir en endring i tildelingstempoet.

Vi er vant til aldersgrenser i andre sammenhenger. Det kan være fryktelig trist å måtte innse at man er blitt for gammel, men åpenhet og redelighet bør vi likevel kunne takle. Hemmelighetskremmerier og vage svar er det mye vanskeligere å forholde seg til.

En god mor uten sitt barn

Advokat Helge Hjort skrev 13.1.11 en kronikk i Dagbladet der han beskriver en adopsjonsprosess der en kvinne fikk avslag på sin adopsjonssøknad. Da hun med hans hjelp overklaget, slapp hun likevel gjennom. Pga. lange ventetider har hun fortsatt ikke fått noe barn. Snart er hun blitt for gammel.

Hjort mener at rapporten fra barnevernet var preget av synsing forkledt som faglige uttalelser. Han etterlyser større faglighet og etterprøvbarhet i adopsjonsprosessen. Les kronikken En god mor uten sitt barn.

Verdens beste elever?

Den danske avisen Informationen hadde 19. desember 2010 en artikkel om den kinesiske skolen. Utgangspunktet var den siste Pisaundersøkelsen der kinesiske elever var med for første gang. De gikk rett inn på førsteplass i samtlige av testens fag: lesing, matte og naturfag.

Sammenhengen med min forrig bloggpost synes klar: Her er det noen foreldre som presser ganske hardt på i bakgrunnen, i tillegg til at systemet ikke gir rom for annet enn å forsøke og være best.

Artikkelen trekker fram negative aspekter i tillegg til de åpenbart positive:

• Det er stor forskjell på kvaliteten på skolene rundt om i landet. Kun Shanghai deltok i Pisaundersøkelsen 2009.
• Puggingen fremmer ikke viktige trekk som innovasjon og ledelse.
• Barna har ikke noe liv utenom skolen.
  

Kinesiske mødre

I en artikkel i The Wall Street Journal 8.1.11 skrev amerikansk-kinesiske Amy Chua om hvordan hun oppdrar døtrene. Hun har en typiske kinesisk tilnæring: Det er foreldrene som vet best. Barna får ikke velge fritidsaktiviteter selv, og de presses hardt for å oppnå best mulig resultater i alle fag. Kun karakteren A er bra nok.

Døtrene har svært faste regler å forholde seg til:

• ingen overnatting hos venner
• ingen lekeavtaler
• får ikke delta i skuespill på skolen
• får ikke klage over å ikke få delta i skuespill på skolen
• får ikke se TV eller spille pcspill
• må være den beste eleven i alle fag bortsett fra gym og drama
• får kun spille piano eller fiolin
• må spille piano eller fiolin

Det er ingen tvil om at hun representerer en helt annen kultur enn den vestlige. Jeg synes hun virker til overmål streng, men tenker at vi kan ha noe å lære av henne også. Les Why Chinese Mothers Are Superior og døm selv.

Forskjellsbehandling

Dagbladet Magasinet har en artikkel om søkere som får avslag på adopsjonssøknaden sin, eller på søknad om fornyelse av søknaden. I artikkelen Adopsjon avslått blir det framsatt påstander om at adopsjonssøkere ikke behandles likt: Det kommer an på hvor de bor i landet. Det er hjerteskjærende lesning.

Adopsjonsforviklinger i USA

En amerikansk familie måtte reise fra barnet de nettopp hadde adoptert fordi amerikanske myndigheter ikke ville slippe jenta inn i USA. Hun hadde nemlig hatt tuberkulose. To uker forsinket kom jenta hjem: A Special Delivery Well Worth the Wait.

Færre adoptivbarn

Jeg overså en artikkel i Aftenposten da den sto på trykk. Temaet er nedgangen i adopsjoner. Den berører også Faglig utvalg. Les: Færre adopsjonsbarn til Norge.

"Adopsjonsbarn"? Jeg trodde det het adoptivbarn, jeg. ;)

Barn og mat

La kresne barn legge seg sultne, oppfordrer lege og kostholdsekspert Bjørk Ingul i en artikkel i Aftenposten. Hun mener barn ikke skal få bestemme hva de skal spise, at man ikke skal servere nugatti og at ingen måltider skal inntas foran TV-en.

Jeg er ikke så konsekvent, er jeg redd. Min datter får spise søte pålegg. Hun er heldigvis av dem som vil ha variasjon, så alle skivene hun har i matpakken på barnehagen skal ha forskjellig pålegg. Hun får aldri ha mer enn én med søtt pålegg. Hun får være med å bestemme hva hun skal spise, men får ikke alltid viljen sin når det gjelder middag. Fisk er heldigvis alltid populært, og hun spiser det meste av grønnsaker.

Når det gjelder TV-titting under måltidene spiser vi gjerne middag foran barne-TV på lørdager. Ellers i uka spiser hun ofte litt kveldsmat mens hun ser barne-TV, men jeg er den første til å innrømme at det ikke fungerer særlig bra. Hun glemmer gjerne å spise.

Adopsjonsartikkel i Vårt Land

Færre får adoptere slo Vårt Land fast i en velskrevet og oversiktlig artikkel 6. januar:

"Situasjonen er ganske dramatisk, sier Øystein Gudim, daglig leder i Adopsjonsforum. Helt fersk statistikk viser at det i 2008 ble hentet 305 barn til Norge. Det er en nedgang på nesten 30 prosent på et år (426 barn i 2007). Enda mer dramatisk blir tallene hvis en går fem år tilbake. I 2004 bidro landets største adopsjonsforening, Adopsjonsforum, med å få hentet 405 barn til Norge. I 2008 var tallet på beskjedne 158.

– En må helt tilbake til 1983 for å finne lavere tall. Vi har over 1.000 familier i systemet som ønsker å adoptere. Da sier det seg selv at ventetidene blir lange, forteller Gudim."

Barnehjem i Ghana

Kom over en artikkel om en ung mann som skal jobbe på barnehjem i Ghana fram til jul. Avreisen er rett rundt hjørnet, og han har selvfølgelig opprettet en blogg: Øyvind i Ghana. Den blir det spennende å følge med på.