Vi er i mål!

I dag er det en uke siden jeg ble mamma på nytt. Jeg hadde egentlig planer om å blogge  litt tidligere om hva vi har opplevd, men dagene har bare flydd av sted. I tillegg har vi kun hatt nettilgang i resepsjonen på hotellet i Xian, så jeg utsatte det. Nå er vi installert på et hotell i Beijing, og til min og Frøken Snupps store glede, var det nett på rommet. Derfor tenkte jeg det var på tide med en liten tilstandsrapport.

Lillesnupp er ei flott jente med masse humor, stort pågangsmot og ganske høyt aktivitetsnivå. Den første dagen gråt hun en del. Så ble hun stille og apatisk. Men etter som dagene har gått har hun stadig tint mer og mer opp.

Hun skulle være veldig flink til å snakke for alderen, fikk vi beskjed om. Det merket vi først ingenting til. Ungen var stum som en østers. I blant nikket hun eller ristet på hodet. Men hvis vi insisterte, ga hun seg straks. Så begynte hun å mime noen ord. Og etter enda litt tid begynte hun å hviske. Nå snakker og ler hun støtt, og synger gjør hun stadig. I tillegg har hun begynt å herme etter ordene våre. Hun sier både Mamma og navnet til Frøken Snupp. Men Bestemor er nok for vanskelig foreløpig.

Hun er sjenert overfor fremmede, fikk vi beskjed om ved overtakelsen. Det stemmer, men det har gått overraskende lett å komme innpå henne likevel. Pga varmen, og at vi etter hvert er blitt småsyke, har vi måttet holde aktivitetsnivået ganske lavt. Det har vært veldig gunstig for tilknytningen. Hun virker trygg på meg, går villig til sin bestemor, men best av alt synes hun om sin tålmodige storesøster. Det er fantastisk å se dem sammen. Spesielt med tanke på at jeg nesten ga opp hele adopsjonen pga ventetiden.

På hotellrommet er Lillesnupp nå høyt og lavt. Hun er rask til bens og full av utforskertrang og ablegøyer. Rett som det er gapskratter hun av noe som skjer. Utenfor rommet blir hun mye mer avmålt. Hun kan smile sjenert, men svarer ikke på tiltale. Det går seg nok til når hun blir enda tryggere, tenker jeg. For noen dager siden ville hun nemlig ikke se på den som snakket til henne en gang.

I dag fikk vi se at hun også er en modig sjel. Hun og storesøster skulle prøve badebassenget i hotellets underetasje for første gang. Selv hoster jeg fortsatt stygt, så jeg måtte avstå, hvor fristende det enn så ut. Hadde jeg ikke holdt Lillesnupp igjen ville hun nok gått rett ut på dypt vann uten å nøle. Med nyinnkjøpt badering ble hun senket ned til Frøken Snupp, og der lå hun og duppet med et stort smil om munnen. Etter hvert som søsteren snurret henne rundt og lekte med henne i vannet, kom den ene klukklatteren etter den andre. Det var en fryd å se og høre.

I Xian holdt vi oss som sagt mest i ro, men en ting måtte vi få med oss: Terracottahæren. Selv om vi etter den turen brått var tre sjuklinger i stedet for en, Lillesnupp var nemlig førstemann ut, var den virkelig verdt besøket.

Nå har vi litt sightseeing igjen i Beijing mens vi venter på at småfrøkna skal få norsk visum. På torsdag går turen hjem igjen. Selve turen ser jeg ikke fram til. De to timene fra Xian i går var krevende nok. Men vi gleder oss til å komme hjem for å ta fatt på hverdagen og fortsette å knytte oss sammen som den lille familien vi er blitt.

Om å skue hunden på hårene

- Han ser jo snill ut! utbrøt min datter da hun fikk se bilde av massemorderen. Hun har aversjon mot store hekseneser, vorter i ansiktet og andre typiske "onde" ansiktstrekk som er hyppig brukt i Disneyfilmer og lignende.

- Man kan nok ikke alltid se på folk om de er snille eller slemme, forklarte jeg. Hun så litt grundigere på ansiktet og konkluderte: - Forresten ... han så ikke så snill ut heller....
Det var vel etterpåklokskapen som talte, tenker jeg. Selv tok jeg meg i å være lettet for at han så nordisk ut. Da får vi i det minste ikke en oppblomstring av hat mot alle som ikke har blå øyne og blondt hår.

Jeg har tatt til tårene flere ganger de siste dagene. Det er spesielt rørende å se voksne menn gråte og klemme hverandre. De mange enkelthistoriene som har kommet fram har vært så sterke at jeg nesten ikke har klart å høre på. Hvordan det går an å fortsette etter å ha opplevd noe sånt er utenfor min fatteevne. I morgen skal det være fakkeltog i mange norske byer. Vi skal delta i ett av dem.

Alvorsprat

Vesla og jeg snakket om gårsdagens hendelser i dag. - Det hadde vært bedre om han hadde dødd, sa datteren min da jeg fortalte at en mann hadde skutt flere ungdommer. - Nei, forresten, det beste hadde vært om ingen hadde dødd, sa hun etter at hun hadde tenkt seg om. Jeg er mer enig med henne enn med mange voksne som har ytret seg på nettet i dag.

Uro og sorg

Vi satt på kafé på et kjøpesenter da min far snappet opp nyss fra et nabobord om en eksplosjon i Oslo. En rask sjekk av nettet gjorde en hyggelig dag til en dag med uro, frykt og sorg. Bomber i Oslo? Vi avsluttet shoppingen raskere enn planlagt. Det føltes både meningsløst og utrygt å være på et kjøpesenter en sånn dag. Vi var mange mil fra Oslo, men var redde noe mer skulle skje.

Jeg hadde lyst til å ha folk rundt meg, så foreldrene mine ble med hjem til oss etterpå. De dro først hjem for en time siden. Da hadde vi sett på nyhetssendingene nesten sammenhengende, og fått med oss skuddene på Utøya. Jeg kjempet med tårene.

Datteren min fikk ikke sitte å se. Hun ble skånet for det meste, men merket nok litt av vår uro, selv om hun hadde det fint i naborommet med brus, potetgull og video. Hun hadde valgt seg Knerten, og jeg ble slått av uskylden i filmen mot terroren dagen i dag har vært preget av.

Da Vesla skulle legge seg kom hennes uro til overflaten. Hun endte raskt i min seng. Det føltes tryggere for henne, men også for meg.

Jeg har ingen grunn til å tro at jeg kjenner noen av dem som er rammet. Likevel er jeg selvfølgelig dypt rystet og fryktelig lei meg. Jeg har tent lys, fulgt med på TV, Twitter og Facebook. Stoltenberg, Storberget og Fabian Stang har imponert. Det har også mange av dem som har twitret.