Uro og sorg

Vi satt på kafé på et kjøpesenter da min far snappet opp nyss fra et nabobord om en eksplosjon i Oslo. En rask sjekk av nettet gjorde en hyggelig dag til en dag med uro, frykt og sorg. Bomber i Oslo? Vi avsluttet shoppingen raskere enn planlagt. Det føltes både meningsløst og utrygt å være på et kjøpesenter en sånn dag. Vi var mange mil fra Oslo, men var redde noe mer skulle skje.

Jeg hadde lyst til å ha folk rundt meg, så foreldrene mine ble med hjem til oss etterpå. De dro først hjem for en time siden. Da hadde vi sett på nyhetssendingene nesten sammenhengende, og fått med oss skuddene på Utøya. Jeg kjempet med tårene.

Datteren min fikk ikke sitte å se. Hun ble skånet for det meste, men merket nok litt av vår uro, selv om hun hadde det fint i naborommet med brus, potetgull og video. Hun hadde valgt seg Knerten, og jeg ble slått av uskylden i filmen mot terroren dagen i dag har vært preget av.

Da Vesla skulle legge seg kom hennes uro til overflaten. Hun endte raskt i min seng. Det føltes tryggere for henne, men også for meg.

Jeg har ingen grunn til å tro at jeg kjenner noen av dem som er rammet. Likevel er jeg selvfølgelig dypt rystet og fryktelig lei meg. Jeg har tent lys, fulgt med på TV, Twitter og Facebook. Stoltenberg, Storberget og Fabian Stang har imponert. Det har også mange av dem som har twitret.