Fire måneder

Det har gått fire måneder siden adopsjonen. Nå om dagen går det mye i sykdom. Først var storesøster hjemme fra skolen i over en uke, mens jeg hanglet litt. Så hadde vi noen dager der alle var friske, før lillesøster ble syk og jeg - igjen - begynte å hangle.

Bortsett fra sykdom har vi det bra. Vesla trasser fortsatt, men jeg har lært meg hvilke situasjoner som utløser de verste anfallene, og funnet måter å takle dem på. F.eks. avtaler vi på forhånd hvordan hun skal oppføre seg i butikken. Hvis hun holder seg sammen med meg og ikke legger oppi varer uten å spørre først, kan hun kjøre en av de små vognene. Lager hun bråk eller bryter reglene og storesøster er med, går de og setter seg i bilen mens jeg handler ferdig alene. Etter å ha opplevd å bli tatt med ut et par ganger, er hun blitt lettere å ha med å gjøre i butikker. Men for all del: Det hender fortsatt at det skjærer seg.

Minstefrøkna har begynt å uttrykke seg med flere ord pr setning. Fortsatt er hun ganske vanskelig å forstå for andre, men de som møter henne jevnlig, som besteforeldre og de voksne i åpen barnehage, kommenterer at det blir stadig lettere å få med seg hva hun mener. Det hender jeg også sliter litt fordi hun har mange uttrykk som ligner hverandre veldig, men for det meste kommuniserer vi bra.

Tilknytningen er det ingenting å si på. Hun elsker storesøsteren og vil helst være sammen med henne hele tiden. Besteforeldre og onkel snakker hun om daglig, også når hun ikke treffer dem på noen dager. Dessuten har hun lært seg å skille på hvem det er greit å gi en klem, og hvem man bare sier hei og ha det bra til. Meg henger hun på støtt, og hun virker særdeles trygg. Hunden veksler hun mellom å være sjalu på og å snike seg til å gi godbiter mot at han sitter pent. I blant stikker hun ansiktet helt bort til ham for å få ham til å gi henne en real slitt i ansiktet. Etterpå smiler hun strålende fornøyd.

Jeg har søkt barnehageplass for henne fra januar av, men jeg er slett ikke sikker på om jeg får henne inn da. Det haster ikke spesielt for min del, siden jeg har permisjon fram til juni, men jeg ser at hun vil ha godt av å leke med andre unger flere dager i uken. Planen er å la henne gå korte dager tre dager i uken, og fortsette i åpen barnehage de to siste ukedagene. Det tror jeg ville hjelpe henne både språklig og sosialt. Dessuten vil hun fortsatt ha kontakt med både voksne og barn i den åpne barnehagen. Hun er blitt veldig glad i noen av dem, og er godt likt av alle.

Storesøster er veldig glad i minstemann, og er veldig flink med henne. Men i blant blir hun veldig lei av at noen roter i tingene hennes og får altfor mye oppmerksomhet fra både meg og andre. Da kan hun gå litt i vranglås. Forståelig nok. Det har vært en veldig stor omveltning i livet hennes, og alt er nok ikke blitt bedre.

Å jeg? Jeg veksler mellom å være totalt utslitt og å nikose meg.

Adopsjonsstøtten økes

Endelig, etter 12 års arbeid fra adopsjonsforeningenes side, økes adopsjonsstøtten til 1 G.  Det betyr at beløpet økes med nesten 40.000 til 88.370. Fantastiske nyheter for alle som står i kø. Spesielt tatt i betraktning hvor mye dyrere det har blitt å adoptere etter som årene har gått.

Dessverre er det litt for sent for min del. Jeg har akkurat fått inn penger på konto. Økningen gjelder fra 2015.

Ni år

I dag er det 9 år siden jeg tok kontakt med barnevernet og startet opp den siste adopsjonen. 9 år! Hvis noen hadde fortalt meg at det skulle ta så lang tid, ville jeg gitt opp i utgangspunktet. Kanskje hadde jeg prøvd å reise til Danmark. Jeg hadde tross alt ikke fylt 40 den gangen. Det kan også tenkes at jeg hadde prøvd fosterbarn, men jeg tror egentlig ikke det er riktig for oss. Eldstemann har et stort behov for stabilitet, og det virker ikke som om det er det som oftest preger forsterbarnsprosessen. Sannsynligvis hadde jeg rett og slett ikke fått flere barn.

Neste uke er det 3 mnd siden jeg fikk minstemann. Akkurat nå er det mer slitsomt enn fint mesteparten av tiden, men jeg vet at det er en overgang. Når språket kommer mer på plass, når vi blir enda bedre kjent, når tryggheten og tilknytningen er blitt enda bedre og trassalderen gir seg litt, tror jeg vi stort sett vil ha det mer fint enn slitsomt. Det er dit vi er på vei. Det er mer enn bra nok for meg.

Ønskebarn

I kveld begynner serien mange har ventet på siden TVNorge kontaktet adopsjonsmiljøet for å skaffe personer som var i adopsjonsprosess til sin dokumentarserie. Jeg kjenner ingen av hovedpersonene så vidt jeg vet, men det blir likevel veldig spennende å følge med. Serien Ønskebarn har premiere onsdag 3. september kl 20.30.

Hjemme!

Hjemreisen var uendelig lang. Fra vi stod opp i Beijing, til vi lå i våre egne senger i Norge, gikk det temmelig nøyaktig 24 timer. Minstemann sov i to økter: 3 ½ time på flyet til Amsterdam og et par timer fra vi var i Amsterdam, til vi var nesten hjemme. Ingen av oss andre fikk et øyeblikks søvn, så at storesøster hang sammen, kan jeg ikke helt fatte.

Da vi kom hjem var kl ca 00:00, så det var bare å gå rett i seng. Bestemor dro hjem, Lillesnupp sovnet direkte, Frøken Snupp tok seg ei skive med gulost (Drømmemåltid! i følge henne), og sovnet raskt. Jeg suset litt rundt, tok en dusj, satt på balkongen i nattøyet og sjekket Facebook. Så måtte jeg også gi tapt og tusle til sengs. Med unntak av et par hostekuler og et dobesøk sov vi alle sammen til morgenen.

Den første hele dagen ble brukt til å gjøre seg kjent med rommet og lekene for veslemors del. Hun storkoste seg. Ellers måtte vi ta en tur innom legen for å sjekke hosten, handle litt mat og hostesaft. Etter middagsluren gikk turen pr vogn til besteforeldrene for å hente hunden. Det ble en skummel opplevelse for ei som knapt nok har sett en hund før, og ganske frustrerende for en hund som bare ville lukte og slikke på det nye mennesket.

Etter å ha gått en omvei hjem for at hunden skulle få seg en luftetur, måtte jeg ta i bruk bur i stua. Heldigvis har jeg liten hund og digert bur, så noen dager med en del opphold i buret tåler han. Jeg slipper ham ut så fort veslefrøkna er på rommet sitt, så bytter Frøken Snupp og jeg på å være sammen med lillesøster og hunden.

Allerede dag to har hun begynt å si hei til ham. Det tok litt tid før hun forstod at buret gjorde at han ikke kommer ut. Så langt holder hun god avstand, men hun vinker til ham i blant og lytter når han piper.

Håper at de etter litt forsiktig tilvenning vil bli like gode venner som storesøster og hunden er. I mellomtiden får han noen lange turer og mye kos når hun sover.

Jeg trodde jeg hadde klart å få orden på døgnrytmen ganske raskt i og med at vi sov med det samme vi kom hjem, men da klokka var 21.30 i går hadde jeg allerede duppet i sofaen en rekke ganger, så det ble tidlig seng. I dag er jeg også temmelig trøtt, men det går seg vel til etter hvert.

Nå sover Lillesnupp, så jeg får stikke ut en liten tur med hunden. Storesøster ligger i min seng og ser alle NRK Super-episoder hun har gått glipp av mens vi var borte. Samtidig holder hun nøye oppsyn med lillesøsteren i nabosenga.

Vi er i mål!

I dag er det en uke siden jeg ble mamma på nytt. Jeg hadde egentlig planer om å blogge  litt tidligere om hva vi har opplevd, men dagene har bare flydd av sted. I tillegg har vi kun hatt nettilgang i resepsjonen på hotellet i Xian, så jeg utsatte det. Nå er vi installert på et hotell i Beijing, og til min og Frøken Snupps store glede, var det nett på rommet. Derfor tenkte jeg det var på tide med en liten tilstandsrapport.

Lillesnupp er ei flott jente med masse humor, stort pågangsmot og ganske høyt aktivitetsnivå. Den første dagen gråt hun en del. Så ble hun stille og apatisk. Men etter som dagene har gått har hun stadig tint mer og mer opp.

Hun skulle være veldig flink til å snakke for alderen, fikk vi beskjed om. Det merket vi først ingenting til. Ungen var stum som en østers. I blant nikket hun eller ristet på hodet. Men hvis vi insisterte, ga hun seg straks. Så begynte hun å mime noen ord. Og etter enda litt tid begynte hun å hviske. Nå snakker og ler hun støtt, og synger gjør hun stadig. I tillegg har hun begynt å herme etter ordene våre. Hun sier både Mamma og navnet til Frøken Snupp. Men Bestemor er nok for vanskelig foreløpig.

Hun er sjenert overfor fremmede, fikk vi beskjed om ved overtakelsen. Det stemmer, men det har gått overraskende lett å komme innpå henne likevel. Pga varmen, og at vi etter hvert er blitt småsyke, har vi måttet holde aktivitetsnivået ganske lavt. Det har vært veldig gunstig for tilknytningen. Hun virker trygg på meg, går villig til sin bestemor, men best av alt synes hun om sin tålmodige storesøster. Det er fantastisk å se dem sammen. Spesielt med tanke på at jeg nesten ga opp hele adopsjonen pga ventetiden.

På hotellrommet er Lillesnupp nå høyt og lavt. Hun er rask til bens og full av utforskertrang og ablegøyer. Rett som det er gapskratter hun av noe som skjer. Utenfor rommet blir hun mye mer avmålt. Hun kan smile sjenert, men svarer ikke på tiltale. Det går seg nok til når hun blir enda tryggere, tenker jeg. For noen dager siden ville hun nemlig ikke se på den som snakket til henne en gang.

I dag fikk vi se at hun også er en modig sjel. Hun og storesøster skulle prøve badebassenget i hotellets underetasje for første gang. Selv hoster jeg fortsatt stygt, så jeg måtte avstå, hvor fristende det enn så ut. Hadde jeg ikke holdt Lillesnupp igjen ville hun nok gått rett ut på dypt vann uten å nøle. Med nyinnkjøpt badering ble hun senket ned til Frøken Snupp, og der lå hun og duppet med et stort smil om munnen. Etter hvert som søsteren snurret henne rundt og lekte med henne i vannet, kom den ene klukklatteren etter den andre. Det var en fryd å se og høre.

I Xian holdt vi oss som sagt mest i ro, men en ting måtte vi få med oss: Terracottahæren. Selv om vi etter den turen brått var tre sjuklinger i stedet for en, Lillesnupp var nemlig førstemann ut, var den virkelig verdt besøket.

Nå har vi litt sightseeing igjen i Beijing mens vi venter på at småfrøkna skal få norsk visum. På torsdag går turen hjem igjen. Selve turen ser jeg ikke fram til. De to timene fra Xian i går var krevende nok. Men vi gleder oss til å komme hjem for å ta fatt på hverdagen og fortsette å knytte oss sammen som den lille familien vi er blitt.

4 dager til avreise

Rommet har stått klart en god stund. Skap og skuffer er fulle av klær. Senga er redd. Billetter, pass og visum er i orden. Det samme er hotell, både i Beijing og Xian. Vi har til og med blitt enige om navn. Ja, for frøken Snupp fikk være med å bestemme.

Jeg har ikke begynt å pakke enda, men jeg har kjøpt det jeg manglet, og de fleste klærne er vasket. Når gjelder det å få vasket det siste, lage seg noen pakkelister og komme i gang med pakkingen.

Ellers fordriver jeg ventetiden med å lese, sitte lenge oppe, treffe venner og familie, jogge og gå lange turer med hunden. Alt som kan bli litt vanskeligere å få til som småbarnsmor, bruker jeg mye tid på nå. Ja, jeg skal selvfølgelig fortsette med å gå tur med hunden, men jeg regner med at en del av det andre blir litt plundrete en stund.

Fortsatt er det litt uvirkelig det hele: Om fire dager drar vi, og om en ukes tid er jeg tobarnsmor. 

Jeg fikk oppdaterte opplysninger om høyde, vekt og andre vitale mål på fredag. Hun har utviklet seg fint i forhold til de målene jeg hadde fått på henne fra april 2013. Det er veldig betryggende, synes jeg. 

Nå kan jeg nesten ikke vente på å få se henne, holde henne og prøve å få lirket fram et smil i det alvorlige ansiktet jeg kjenner så godt fra bildene.

Kritt

Den indiske regissøren Navin har lager den lille filmen "Chalk" ("Kritt") basert på en sann historie fra den forrige krigen i Irak. Alle ønsker seg en mamma, er budskapet.

19 dager til avreise

Det går i forberedelser til den store omveltningen om dagen. Både frøken Snupp og jeg har hatt ferie i en uke. Vi startet pent opp med noen dager på hytta. Det var godt å sove lenge, pusle rundt og tenke på minst mulig, men alt som ventet av oppgaver hjemme gjorde det litt vanskelig å slappe av.

Fra tirsdag av har det vært fullt fokus på redebygging. Jeg har fått ut det aller meste som var stuet inn på barnerommet, på onsdag leverte vi 5 sekker og 3 bæreposer med gardiner, duker og avlagte klær etter både frøken Snupp og meg til gjenvinning. Det måtte til for å få omorganisert i skapene slik at det ble tomt i en kommode, et skap og et par hyller i gangen. Lillesnupp trenger litt plass til klærne sine.

Mitt rom måtte ommøbleres slik at det ble plass til barneseng der inne. Dyne, pute og øvrig sengetøy er blitt vasket og lagt på. Siden hunden automatisk trodde vi hadde satt opp sengen til ham, var det greit å ha et sengeteppe klart, også.

Onsdag dukket frøken Snupps nye pass opp i posten, så torsdag morgen hentet vi moren min og satte kursen mot Oslo for å søke om visum. Kinaturen blir med andre ord en skikkelig jentetur: tre jenter drar fra Norge, fire jenter kommer hjem igjen. 

Vi brukte nesten like lang tid i Oslo med å lete oss fram til visumkontoret på Vinderen som vi brukte på å komme oss til Oslo. Nå vet jeg at jeg skal komme meg til Majorstuen og ta Slemdalsgata opp til Holmenveien. Det er parkeringsplasser rett ved siden av. Greit å vite når jeg skal tilbake å hente visum igjen på torsdag. Vi fikk også beskjed om at vi ikke trengte å komme alle sammen når de skulle hentes.

På fredag begynte jeg på den store klessjauen. Jeg hadde en lang rekke søplesekker på loftet med avlagte klær etter frøken Snupp. Mange av klærne var naturlig nok for små for Lillesnupp, i og med at hun har fylt tre år, mens frøken Snupp var 16 mnd da jeg fikk henne.

Nå har jeg sortert ut alle sommerklærne og satt vinterklærne tilbake på loftet. Siden de nyeste opplysningene jeg har om høyde og vekt er fra april i fjor, vet jeg naturligvis ikke helt hvilken størrelse hun bruker nå. Jeg har derfor sett litt på veksttabellene for kinesiske jenter og regnet meg fram til at alt under størrelse 86 garantert er for smått. 

Klær i størrelse 92 - 104 har jeg tatt vare på og vasket. I tillegg har jeg sortert bort alt som var flekkete og slitt. Likevel sitter jeg igjen med en uhorvelig mengde klær. Men som sagt vil trolig mye av det være for stort og noe er kanskje for lite. Det er ca 40 grader i Kina for tiden, så store mengder klær vil hun ikke trenge på hentereisen. Mangler jeg noe for turen, er det jo mulig å kjøpe litt underveis, også.

I dag har jeg levert fire søplesekker og fire bæreposer med små barneklær til gjenvinning. I tillegg har jeg plukket ut noen få plagg som frøken Snupp skal få hvis hun får egne barn en gang. Der ligger blant annet dåpskjolen hennes, noen hjemmestrikkede ullgensere etc. 

Dessuten har jeg samlet sammen en hel bunke veldig pent brukte klær som barnehjemmet skal få. 

På loftet fant jeg en trehjulsykkel og masse leker. De må skrubbes rent for støv. Det må også barnemøblene som jeg ennå ikke ha begynt på. I tillegg skal jeg bytte gardiner på barnerommet. Det som gjenstår er vel gjort på en dag eller to, regner jeg med.

Det skal bli veldig fint å bli ferdig. Da skal jeg ha litt ordentlig ferie, før det er på tide å pakke koffertene.

Mens jeg har holdt på med denne gjennomgangen av gamle barneklær har jeg vært ganske nostalgisk. Jeg har også kjent en stor takknemlighet for den situasjonen jeg er i nå. Jeg tenkte før jeg fikk det siste forhåndssamtykket fra Bufetat at hvis jeg fikk avslag, ville jeg måtte ta meg av de samme klærne og tingene uten at det ventet er barn i andre enden. Lenge var jeg nesten sikker på at det var det som kom til å bli utfallet. Derfor er takknemligheten desto større nå.

Tilbake til begynnelsen

Aleksander Dario Nilsen ble adoptert fra Colombia da han var 8 mnd. Da han var 21, reiste han tilbake for å prøve og finne sin biologiske mor. Se den rørende filmen om opplevelsene hans.


New Beginning (Tilbake til begynnelsen) from Filthy Frames on Vimeo.

Ønskebarn

Til høsten viser TV-Norge en serie som vi i adopsjonsmiljøet har ventet lenge på, nemlig den norske produksjonen Ønskebarn. Der følger vi fem par og en enslig fra oppstart til de har fått barn. Les mer på TV-Norges nettsted.

Stille før stormen

I dag er det 8 år, 7 måneder og 13 dager siden jeg startet adopsjonsprosessen. Jeg veksler mellom å være helt rolig og glad for å vite at det helt sikkert blir en adopsjon, til å bli helt desperat av ventenerver.

I morges begynte jeg å tenke på hvilke skap jeg måtte begynne å rydde ut av for å plass til klærne til det nye barnet. Alle skuffer og skap er selvfølgelig helt fulle, men mye kan jeg kvitte meg med. Redebyggingen har begynt....

Den praktiske delen av jobben må riktignok utsettes, for i kveld har jeg avtalt å spise middag med to venninner. Det skal bli veldig hyggelig! Utfordringen blir å snakke bare litt om adopsjonen når den fyller nesten hele hodet. Men jeg innser jo at ingen i hele verden er like opptatt av den som jeg er. :D

Følg en hentereise

Det finnes mange som blogger om tiden før, under og etter adopsjonen. Hvis du har lyst til å følge en hentereise "live", kan du ta en titt på Our three corner world.

Konsentrasjonsvansker

Det er ikke helt lett å konsentrere seg om det man skal for tiden. Jeg har min faste runde rundt på diverse adopsjonsnettsteder noen ganger om dagen for å sjekke om det er noe nytt.

De ferskeste nyhetene er at kineserne har hatt en oppdatering av nettstedet sitt som gikk helt fint. Det var jo en lettelse etter fjorårets fadese. I tillegg rapporterer noen at deres adopsjonsforeningen har fått beskjed om at det sendes en ny runde med tildelinger i løpet av mai. Det betyr senest neste lørdag.

Jeg vet at min forening ikke får tilsendt papirene før de er oversatt fra kinesisk, så det drøyer fra noen dager til 2 uker fra tildelingene er klare til jeg får vite hvem jeg skal bli mamma til. I tillegg er det det lille usikkerhetsmomentet rundt hvor mange dager de tildeler i denne omgangen. Jo lenger tid det går før tildelingen kommer, desto større sjanse er det for at de tildeler to eller flere dager. Og to dager holder for at jeg skal være i mål. For alle som venter bak meg sin skyld, håper jeg det blir mye mer enn to dager.

Når jeg har tatt høyde for alle om og hvis gjetter jeg på at jeg får magiske telefonsamtalen et sted mellom 28. mai og 16. juni, med avreise et sted mellom 10. juli og 14. august.

Om jeg er spent? Bare når jeg tenker på det. :D

Morskjærlighet

Det har vært morsdag i USA denne helgen. Vi feirer jo mye tidligere på året, men både handlingene og tankene rundt morsdagen er nok ganske like om man holder til her eller der.

William McGurn er far til tre flotte jenter født i Kina. Han har skrevet en vakker betraktning som blant handler om likheter og forskjeller mellom å feire morsdag om man gjør det med biologiske barn eller med adopterte. Jeg er nok litt ekstra sensitiv om dagen, og endte opp med å tørke en tåre. Les Love, not biology: A Chinese-American Mother’s Day.

Snart tildeling?

Ved utgangen av 2012 ga jeg tydelige signaler om at jeg kom til å avslutte adopsjonsprosessen. Jeg sa det her, og jeg sa det til de aller fleste rundt meg. Men da tiden nærmet seg for fornyelse av papirene mine, nølte jeg og tok en telefon til Bufetat. Jeg trodde jeg ville få avslag på et års forlengelse pga alderen min som da var 47, men det viste seg at de hadde regnet med dette året ved forrige korsvei. Hvis ikke det var skjedd store endringer med økonomi, helse etc, gikk det greit å få ny godkjenning. Så da søkte jeg og fikk det, uten å rette opp inntrykket jeg hadde gitt folk om at jeg hoppet av.

I slutten av april i år gikk godkjenningen min ut, men da hadde jeg allerede gått gjennom hele intervjurunden med hjemmebesøk på nytt. For 3. gang i løpet av denne adopsjonsprosessen. Hadde jeg vært nervøs pga alderen min før, så var jeg ikke akkurat mer avslappet nå.

Det har vært en senvinter og vår preget av mye engstelse, med håp som kom, forsvant og kom igjen. På torsdag dumpet forlenget godkjenning ned i postkassen min. Jubelen stod i taket.

Jeg har LID 6.12.2006. I påsken tildelte de til og med 4.12.2006. Tildeling kan med andre ord komme hvilken dag som helst - eller senest i juni. Så hvis du har lyst til å være med på denne aller siste etappen av et langdistanseløp som startet 13. oktober 2005, er du hjertelig velkommen!

Adopsjonshistorie på fransk

Hvis du kan lese fransk, kan det være spennende å lese denne artikkelen om et ektepars vei til adoptivbarnet: Un petit Chinois blond aux yeux pers. Etter noen nedturer med barn som hadde for store helseutfordringer til at de fikk adoptere dem, endte de opp med et barn fra Kina som ikke så ut som han var fra Kina.

Litt politikk

Dette er ikke ment å være noen politisk blogg, men jeg må likevel omtale et utspill fra KrFs Knut Arild Hareide. I Hallo P3 har han nemlig uttalt at verken enslige eller homofile bør få adoptere. Det kommer vel ikke som noe sjokk at jeg ikke er enig.
– Ut i fra barn sine rettigheter, er det viktig at de kan få både en mor og en far. Derfor mener KrF at enslige og homofile ikke skal ha mulighet til å adoptere, sier Hareide.

Ut fra barns rettigheter er det viktig at alle barn har gode omsorgspersoner. Deres kjønn og legning er ikke viktig for deres omsorgsevne. To foreldre er tryggere enn én, men én god forelder er mye bedre enn ingen. Skulle jeg vært i tvil før vet jeg det i hvertfall nå: KrF får ikke min stemme.

Vondt om adopsjon

For en tid tilbake så jeg en dokumentar på NRK om et dansk par som adopterte fra Etiopia. Den var så vond å se, at jeg ikke orket å skrive om den med det samme. Kort fortalt handlet den om et par som adopterte et søskenpar på 2 og 4 år (tror jeg). Foreldrene var i live, men moren hadde HIV og hadde fått en dødsdom av legen. De valgte derfor å sikre de yngste barnas framtid ved å adoptere dem bort. De ble lovet at de skulle få jevnlige rapporter om hvordan det stod til, men det virket det som ble tatt ut av løse luften for å berolige og overtale de to. Det de fikk, var medisiner som gjorde at moren slett ikke døde og fint hadde klart å oppdra barna selv.

Som om ikke dette var sørgelig og opprivende nok ble det problemer med den eldste av barna kort etter at de kom til Danmark. Jeg forstod aldri hva som var problemet. For meg så det ut som om eldstemann kanskje hadde noen tilknytningsproblemer som i så fall ble behandlet aldeles underlig. Det endte med at den lille jenta havnet på barnehjem i Danmark, der hun bare fikk besøk av en av adoptivforeldrene en gang eller to pr måned. Lillebroren ble visst boende hos sine danske foreldre. Det var lite fokus på ham.

For meg så det ut som om både adoptivforeldrene og hjelpeapparatet taklet hele sitasjonen på en uforståelig måte. Kanskje var mye forsvunnet i redigeringen. Vi får nesten håpe det.

Dessuten synes jeg at alt for mye av dette ble blottlagt via dokumentaren. Det var vondt med alle nærbildene av den lille jenta. Hun påtok seg umenneskelig mye skyld for det som skjedde, virket det som. Det var så vondt, så vondt å se. Jeg tør ikke tenke på hvordan det var å oppleve det.

I går så jeg på tekst-TV at et dansk adopsjonsbyrå er under granskning. Det var harde anklager om bruk av såkalte barnesankere. Jeg håper inderlig de får ryddet opp. En sånn sak er for mye. Jeg håper virkelig ikke det var satt i system, slik det kan se ut som.

Det siste man trenger er useriøse aktører i adopsjonsbransjen. Både barn og adoptivforeldre trenger å kunne stole på at adopsjon var eneste utvei. Barna som adopteres bort skal være foreldreløse eller ha biologiske foreldrene som har mistet foreldreretten fordi de er dårlige foreldre. Å være fattig er IKKE det samme som å være dårlig. Man skal aldri gå ut å lete etter barn man kan adoptere bort. Ingen trengende barn, ingen adopsjoner. Så enkelt må det være.

Adopsjon er ingen enkel måte å få barn på. Det er fryktelig viktig at både barn og adoptivforeldre får god oppfølging hvis de skulle trenge hjelp. 

Les mer en oppsummering av saken, og gå eventuelt videre på lenkene Danmarks Radio har lagt ved hvis du vil lese mer.

Oppdatering: Jeg satte på dansk TV da jeg var ferdig med å skrive denne bloggposten. Der kunne de fortelle at DanAdopt har fått forbud mot adopsjoner fra Etiopia. Det var danske myndighetene som hadde nedlagt forbud.

Om adopsjon på Puls

I dag kl. 19.45 skal det handle om adopsjon på NRK1. Programmet er Puls, og på NRKs nettsider kan man lese følgende:

"Hvorfor søker stadig flere familier om å få adoptere barn som vil trenge ekstra omsorg og oppfølging? I løpet av få år har andelen barn som adoptereres til Norge med spesielle omsorgsbehov økt kraftig. Puls har fulgt en av familiene som hentet hjem et lite barn fra et barnehjem i Ungarn tidligere i år. I programmet får du også historien om 12 barn som skulle til Norge, men som viste seg å være for syke for en fremtid her."

Programmet er også tilgjengelig på nett en periode hvis man ikke har anledning til å se det direkte.

Kommenter gjerne her etter å ha sett programmet.

Oppdatering: Jeg så gårsdagens program og syntes det var nyansert og godt. Fokuset på at man leter etter foreldre til barn og ikke omvendt kom tydelig fram. Jeg synes både representantene for faglig råd og Øystein Gudim fra Adopsjonsforum snakket godt for seg. Familien vi fikk møte fungerte godt som eksempel. Jeg reagerte ikke negativt på noe av det som ble sagt, men så har ikke jeg adoptert via SN-programmet heller. Kanskje andre mener noe annet?