Hverdagen har begynt

Vi har sånn smått begynt å nærme oss en form for rutine nå. Vi våkner i 7.30-tiden. Etter morgenstell og frokost, tar jeg og Lillesnupp en tur med hunden. Hun er fortsatt ikke trygg på ham, men når vi er ute, er han bare opptatt av å snuse og gjøre andre hundeaktiviteter, så hun får sitte helt i fred i vognen sin. Derfor går det helt fint.

Jeg har begynt på papirmølla, så både i går og i dag har det blitt et besøk på et offentlig kontor. I går måtte jeg kjøre noen mil for å komme til et av de utvalgte kontorene som tar seg av registrering av innflyttere til landet. Det viste seg selvfølgelig at jeg hadde glemt å ta med et av de nødvendige papirene, enda jeg hadde med en hel bunke. Heldigvis var mannen i skranken av det forståelsesfulle slaget, så han sa jeg kunne dra innom mitt lokale folkeregister og be dem sende en kopi med internposten. Det ble gjort i dag.

Så var vi innom biblioteket, der det ble levert inn, lånt bøker og filmer, og kopiert med tanke på BUF-dir og norsk registrering av adopsjonen. Konvolutten med søknadspapirer og vedlegg er klar. Nå gjelder det bare å skaffe frimerker og få sendt den.

I morgen står NAV for tur. Både søknad om foreldrepenger og barnetrygd må på plass, men jeg er ikke helt sikker på om jeg får søkt barnetrygd før Folkeregisteret har gitt henne et personnummer.

Etter kontorbesøket i går ble det shopping på Frøken Snupp. Dvs hun kikket bare, men fant ikke noe hun hadde lyst på.

Nå ligger Lillesnupp og sover. Ettermiddagene har blitt brukt til å få eller motta besøk av nærmeste familie. Bestefar, som ikke var med på turen, var kjempefornøyd med å få se henne smile og høre henne le i går. Både trampoline og badekar er nemlig begge så morsomme at det ikke går an å være sjenert. Da besteforeldrene gikk da hun skulle legge seg, var hun klar med en klem, vinket og sa "Bye bye!". Det var helt andre takter enn dagen før.

I ettermiddag blir det strandbesøk med familie. Det er helt tydelig at Lillesnupp har vært vant til å omgås mange barn og at hun savner det nå. Hun prøver stadig å ta kontakt med unger vi møter på vår vei. Da Frøken Snupp hadde besøk av deres 12 år gamle tremenning, ble Lillesnupp skrekkelig fornærmet da de ikke ville leke med henne absolutt hele tiden. De hadde allerede brukt mye mer tid på henne enn jeg hadde forventet, så jeg syntes det var helt greit at de trakk seg litt unna for å gjøre ting som passer for 11-12-åringer. Det syntes ikke minstemann, men heldigvis gikk det ganske fort over.

Når klokka er 19 er Lillesnupp klar for senga. Resten av kvelden bruker jeg på min eldste datter, hunden og meg selv. Det er en ganske grei rutine som vi kan leve godt med, tenker nå jeg.

Hjemme!

Hjemreisen var uendelig lang. Fra vi stod opp i Beijing, til vi lå i våre egne senger i Norge, gikk det temmelig nøyaktig 24 timer. Minstemann sov i to økter: 3 ½ time på flyet til Amsterdam og et par timer fra vi var i Amsterdam, til vi var nesten hjemme. Ingen av oss andre fikk et øyeblikks søvn, så at storesøster hang sammen, kan jeg ikke helt fatte.

Da vi kom hjem var kl ca 00:00, så det var bare å gå rett i seng. Bestemor dro hjem, Lillesnupp sovnet direkte, Frøken Snupp tok seg ei skive med gulost (Drømmemåltid! i følge henne), og sovnet raskt. Jeg suset litt rundt, tok en dusj, satt på balkongen i nattøyet og sjekket Facebook. Så måtte jeg også gi tapt og tusle til sengs. Med unntak av et par hostekuler og et dobesøk sov vi alle sammen til morgenen.

Den første hele dagen ble brukt til å gjøre seg kjent med rommet og lekene for veslemors del. Hun storkoste seg. Ellers måtte vi ta en tur innom legen for å sjekke hosten, handle litt mat og hostesaft. Etter middagsluren gikk turen pr vogn til besteforeldrene for å hente hunden. Det ble en skummel opplevelse for ei som knapt nok har sett en hund før, og ganske frustrerende for en hund som bare ville lukte og slikke på det nye mennesket.

Etter å ha gått en omvei hjem for at hunden skulle få seg en luftetur, måtte jeg ta i bruk bur i stua. Heldigvis har jeg liten hund og digert bur, så noen dager med en del opphold i buret tåler han. Jeg slipper ham ut så fort veslefrøkna er på rommet sitt, så bytter Frøken Snupp og jeg på å være sammen med lillesøster og hunden.

Allerede dag to har hun begynt å si hei til ham. Det tok litt tid før hun forstod at buret gjorde at han ikke kommer ut. Så langt holder hun god avstand, men hun vinker til ham i blant og lytter når han piper.

Håper at de etter litt forsiktig tilvenning vil bli like gode venner som storesøster og hunden er. I mellomtiden får han noen lange turer og mye kos når hun sover.

Jeg trodde jeg hadde klart å få orden på døgnrytmen ganske raskt i og med at vi sov med det samme vi kom hjem, men da klokka var 21.30 i går hadde jeg allerede duppet i sofaen en rekke ganger, så det ble tidlig seng. I dag er jeg også temmelig trøtt, men det går seg vel til etter hvert.

Nå sover Lillesnupp, så jeg får stikke ut en liten tur med hunden. Storesøster ligger i min seng og ser alle NRK Super-episoder hun har gått glipp av mens vi var borte. Samtidig holder hun nøye oppsyn med lillesøsteren i nabosenga.

Om enebarn og søsken

Dette skiller enebarn fra andre barn skriver Dagbladet i dag. De har snakket med flere autoriteter som mener at de fleste antagelsene om enebarn er myter. Ekspertene minner også om at yngste og eldste barnet i en søskenflokk vil ha en tid der de er eller fungerer som enebarn.

Dette er fin lesning for oss som enten bare får ett barn, eller får barn med stor aldersforskjell.

En ny søster

NRK-programmet Megafon viste en dokumentar for barn om adopsjon i går. Ei jente på ni år, som selv var adoptert fra Polen, fikk ei stor lillesøster på sju år. På forhånd var hun full av forventninger, men alt ble ikke helt som hun hadde tenkt.

Det var en flott opplevelse å se programmet sammen datteren min. Alt var ikke framstilt rosenrødt, her var det både sjalusi og enkelte frustrasjoner, men mest av alt var det kjærlighet mellom to nye søsken som begge hadde lengtet etter hverandre.

Se programmet En ny søster på nett-TV.