Hverdagen har begynt

Vi har sånn smått begynt å nærme oss en form for rutine nå. Vi våkner i 7.30-tiden. Etter morgenstell og frokost, tar jeg og Lillesnupp en tur med hunden. Hun er fortsatt ikke trygg på ham, men når vi er ute, er han bare opptatt av å snuse og gjøre andre hundeaktiviteter, så hun får sitte helt i fred i vognen sin. Derfor går det helt fint.

Jeg har begynt på papirmølla, så både i går og i dag har det blitt et besøk på et offentlig kontor. I går måtte jeg kjøre noen mil for å komme til et av de utvalgte kontorene som tar seg av registrering av innflyttere til landet. Det viste seg selvfølgelig at jeg hadde glemt å ta med et av de nødvendige papirene, enda jeg hadde med en hel bunke. Heldigvis var mannen i skranken av det forståelsesfulle slaget, så han sa jeg kunne dra innom mitt lokale folkeregister og be dem sende en kopi med internposten. Det ble gjort i dag.

Så var vi innom biblioteket, der det ble levert inn, lånt bøker og filmer, og kopiert med tanke på BUF-dir og norsk registrering av adopsjonen. Konvolutten med søknadspapirer og vedlegg er klar. Nå gjelder det bare å skaffe frimerker og få sendt den.

I morgen står NAV for tur. Både søknad om foreldrepenger og barnetrygd må på plass, men jeg er ikke helt sikker på om jeg får søkt barnetrygd før Folkeregisteret har gitt henne et personnummer.

Etter kontorbesøket i går ble det shopping på Frøken Snupp. Dvs hun kikket bare, men fant ikke noe hun hadde lyst på.

Nå ligger Lillesnupp og sover. Ettermiddagene har blitt brukt til å få eller motta besøk av nærmeste familie. Bestefar, som ikke var med på turen, var kjempefornøyd med å få se henne smile og høre henne le i går. Både trampoline og badekar er nemlig begge så morsomme at det ikke går an å være sjenert. Da besteforeldrene gikk da hun skulle legge seg, var hun klar med en klem, vinket og sa "Bye bye!". Det var helt andre takter enn dagen før.

I ettermiddag blir det strandbesøk med familie. Det er helt tydelig at Lillesnupp har vært vant til å omgås mange barn og at hun savner det nå. Hun prøver stadig å ta kontakt med unger vi møter på vår vei. Da Frøken Snupp hadde besøk av deres 12 år gamle tremenning, ble Lillesnupp skrekkelig fornærmet da de ikke ville leke med henne absolutt hele tiden. De hadde allerede brukt mye mer tid på henne enn jeg hadde forventet, så jeg syntes det var helt greit at de trakk seg litt unna for å gjøre ting som passer for 11-12-åringer. Det syntes ikke minstemann, men heldigvis gikk det ganske fort over.

Når klokka er 19 er Lillesnupp klar for senga. Resten av kvelden bruker jeg på min eldste datter, hunden og meg selv. Det er en ganske grei rutine som vi kan leve godt med, tenker nå jeg.