Fire måneder

Det har gått fire måneder siden adopsjonen. Nå om dagen går det mye i sykdom. Først var storesøster hjemme fra skolen i over en uke, mens jeg hanglet litt. Så hadde vi noen dager der alle var friske, før lillesøster ble syk og jeg - igjen - begynte å hangle.

Bortsett fra sykdom har vi det bra. Vesla trasser fortsatt, men jeg har lært meg hvilke situasjoner som utløser de verste anfallene, og funnet måter å takle dem på. F.eks. avtaler vi på forhånd hvordan hun skal oppføre seg i butikken. Hvis hun holder seg sammen med meg og ikke legger oppi varer uten å spørre først, kan hun kjøre en av de små vognene. Lager hun bråk eller bryter reglene og storesøster er med, går de og setter seg i bilen mens jeg handler ferdig alene. Etter å ha opplevd å bli tatt med ut et par ganger, er hun blitt lettere å ha med å gjøre i butikker. Men for all del: Det hender fortsatt at det skjærer seg.

Minstefrøkna har begynt å uttrykke seg med flere ord pr setning. Fortsatt er hun ganske vanskelig å forstå for andre, men de som møter henne jevnlig, som besteforeldre og de voksne i åpen barnehage, kommenterer at det blir stadig lettere å få med seg hva hun mener. Det hender jeg også sliter litt fordi hun har mange uttrykk som ligner hverandre veldig, men for det meste kommuniserer vi bra.

Tilknytningen er det ingenting å si på. Hun elsker storesøsteren og vil helst være sammen med henne hele tiden. Besteforeldre og onkel snakker hun om daglig, også når hun ikke treffer dem på noen dager. Dessuten har hun lært seg å skille på hvem det er greit å gi en klem, og hvem man bare sier hei og ha det bra til. Meg henger hun på støtt, og hun virker særdeles trygg. Hunden veksler hun mellom å være sjalu på og å snike seg til å gi godbiter mot at han sitter pent. I blant stikker hun ansiktet helt bort til ham for å få ham til å gi henne en real slitt i ansiktet. Etterpå smiler hun strålende fornøyd.

Jeg har søkt barnehageplass for henne fra januar av, men jeg er slett ikke sikker på om jeg får henne inn da. Det haster ikke spesielt for min del, siden jeg har permisjon fram til juni, men jeg ser at hun vil ha godt av å leke med andre unger flere dager i uken. Planen er å la henne gå korte dager tre dager i uken, og fortsette i åpen barnehage de to siste ukedagene. Det tror jeg ville hjelpe henne både språklig og sosialt. Dessuten vil hun fortsatt ha kontakt med både voksne og barn i den åpne barnehagen. Hun er blitt veldig glad i noen av dem, og er godt likt av alle.

Storesøster er veldig glad i minstemann, og er veldig flink med henne. Men i blant blir hun veldig lei av at noen roter i tingene hennes og får altfor mye oppmerksomhet fra både meg og andre. Da kan hun gå litt i vranglås. Forståelig nok. Det har vært en veldig stor omveltning i livet hennes, og alt er nok ikke blitt bedre.

Å jeg? Jeg veksler mellom å være totalt utslitt og å nikose meg.

Ni år

I dag er det 9 år siden jeg tok kontakt med barnevernet og startet opp den siste adopsjonen. 9 år! Hvis noen hadde fortalt meg at det skulle ta så lang tid, ville jeg gitt opp i utgangspunktet. Kanskje hadde jeg prøvd å reise til Danmark. Jeg hadde tross alt ikke fylt 40 den gangen. Det kan også tenkes at jeg hadde prøvd fosterbarn, men jeg tror egentlig ikke det er riktig for oss. Eldstemann har et stort behov for stabilitet, og det virker ikke som om det er det som oftest preger forsterbarnsprosessen. Sannsynligvis hadde jeg rett og slett ikke fått flere barn.

Neste uke er det 3 mnd siden jeg fikk minstemann. Akkurat nå er det mer slitsomt enn fint mesteparten av tiden, men jeg vet at det er en overgang. Når språket kommer mer på plass, når vi blir enda bedre kjent, når tryggheten og tilknytningen er blitt enda bedre og trassalderen gir seg litt, tror jeg vi stort sett vil ha det mer fint enn slitsomt. Det er dit vi er på vei. Det er mer enn bra nok for meg.

To måneder

På søndag var det to måneder siden adopsjonen. Det føles som om lillesøster har vært hos oss mye lenger enn det.  

Vi har kommet inn i en grei rutine. Frøkna sover gjerne i sin egen seng fram til 6-tiden. Da kryper hun opp til meg og sover der en time til, før vi står opp med storesøster. Etter frokost, morgenstell og litt husarbeid, går vi tur med hunden. Hun er ikke så veldig glad i å sitte i vogna, men finner seg stort sett i det. Lengden på turen varierer etter hva vi har for planer resten av dagen.

To dager i uken er vi i åpen barnehage. Etter litt leting fant vi en der det bruker å komme flere 2-3-åringer. Hun har ikke helt funnet tonen med alle ennå, men i dag var det bare henne og en jevngammel gutt. Etter en litt nølende start, begynte de til slutt å leke sammen, ikke bare konkurrere om lekene. 

En ettermiddag i uken går vi på turn. Det er en foreldre-og-barn-gruppe, og vi har bare vært der to ganger så langt. Hun synes det er ustyrtelig morsomt, men hun gidder ikke alltid å gjøre det vi faktisk skal gjøre. Jeg veksler mellom å hanke henne inn og å la henne løpe leende rundt i salen. Jeg snakket litt med lederen den første gangen og forklarte henne hvor fersk hun var i Norge og at vi ikke har mye felles språk ennå. Hun svarte med største overbevisning at det var bare å la henne løpe rundt hvis det var det hun hadde mest lyst til i øyeblikket. - Det er viktig at de får tid nok til å bli trygge her, sa hun. Etter hvert får hun nok lyst til å gjøre som de fleste andre. Og hvis ikke, er det kanskje noe annet som passer bedre for henne. 

Hun er like myk som storesøsteren, men kroppsbeherskelsen er langt dårligere. Likevel merker jeg store framskritt siden vi kom hjem. I begynnelsen strevde hun med ujevnt underlag, bakker, trapper mm. Nå hopper og spretter hun rundt. Løpingen minner fortsatt litt om hovmesteren i Grevinnen og hovmesteren, men også her er hun både støere og raskere enn hun var.

Når det gjelder språk, går det også framover. Hun skjønner veldig mye av det vi sier. Mest når det gjelder daglige gjøremål, naturlig nok. Hun snakker i et sett, men om det er kinesisk eller et forsøk på norsk er jeg sannerlig ikke sikker på. Jeg skjønner en god det av det hun sier. Andre sliter mer, naturlig nok. De fleste skjønner ut fra sammenhengen at "baman" betyr "banan". "Tåje" er noen hakk vanskeligere å forstå. Det betyr nemlig "sove".

Tilknytningen ser ut til å være godt i rute, og søstrene er som søsken flest. Noen ganger er de perlevenner, andre ganger halter det litt mer.

Neste helg skal vi på adopsjonstreff. Det gleder storesøster og jeg oss veldig til. Det skal bli gøy å vise fram lillesøster til en gjeng som har ventet sammen med oss. Det blir dessuten spennende å se hvordan kjøreturen går. Jeg håper at hun sover noe av veien, ellers kan det bli i overkant slitsomt. Men hun ligner ikke på storesøsteren i så måte. Sistnevnte sovnet nemlig så sent som sist helg da vi var på vei til hytta. Det er bare en times tur. I helgen tar det 4-5 timer hver vei.

En måned

I dag er det en måned siden jeg ble mamma igjen, så jeg tenkte det var på tide med en liten oppdatering. Den lille frøkna viser stadig mer av sin personlighet. Hun er ikke lenger bare blid og fornøyd uansett hva som skjer. Nå kan hun bli skikkelig fornærmet, sint og lei seg. Det tar jeg som et godt tegn. Det betyr at hun stoler på oss. At hun ikke tror hun må være flink og snill hele tiden for å få være sammen med oss. Samtidig er hun fortsatt jevnt over i godt humør hvis ikke det er spesiell grunn til noe annet. Humor har hun i bøtter og spann. Det hjelper godt i hverdagen.

Det er ikke så enkelt å komme seg opp på sklia i den nærmeste barnehagen, men etter en del trening en søndag ettermiddag, gikk det faktisk ganske fint. Norske lekeplasser byr nok på flere utfordringer enn hun er vant til å hanskes med, men hun lærer fort.

Lillesnupp lærer seg betydningen av stadig flere nye ord og begrep. Sove, spise, bade, pusse tenner og på do har hun kjent til lenge. Vi har brukt litt tegn-til-tale på de begrepene, og det har tydeligvis lettet innlæringen. Hun prøver seg ofte på nye norske ord. Hvis de er viktige nok for henne, sånn som eple og bestemor, så sitter de, hvis hun likevel klarer å gjøre seg forstått ved f.eks. kroppsspråk kan det hende de ikke sitter neste gang hun skal bruke dem. Hun legger inn vokaler der vi har håpløse konsonantklynger, sånn at eple blir epele, men det er visst et vanlig fenomen også blant voksne som skal lære seg norsk er jeg blitt fortalt. Utviklingen går jevnt og trutt, så det ser ganske lyst ut for språkutviklingen, synes jeg. Nå og da blir hun frustrert over at vi ikke skjønner henne, men for det meste går det ganske greit.

I går var helsesøster på hjemmebesøk, og i morgen skal vi på helsestasjonen og veie og måle. Vi har også vært hos legen for å gjennomføre den sjekken som både norske og kinesiske myndigheter forlanger. Alt stod bra til.

Kinesiske myndigheter forlanger nå 6 oppfølgingsrapporter, og de er ganske omfattende. Den første skal sendes adopsjonsforeningen allerede en måned etter hjemkomst. Spørsmålene gjør det umulig for helsesøster å fylle ut på det nåværende tidspunkt, så selv om hun formelt sett skal stå som avsender, ble vi enige om at jeg skal skrive det aller meste. Hun vet jo ingenting om mine reaksjoner på formalitetene i Kina og veldig lite om ungen, så det gir liten mening å fore henne med opplysningene sånn at hun kan skrive dem ned. Derfor ble vi enige om at jeg skriver og hun leser gjennom og undertegner.

De neste rapportene skal sendes inn etter 6 mnd, 1 år, 2 år, 3 år og 5 år. Forrige gang var det snakk om to eller tre rapporter til sammen, så det er litt mye styr dette, synes jeg. Samtidig er jeg veldig klar over at de som venter bak meg i køen kan få problemer hvis ikke jeg gjør jobben min, så det skal jeg selvfølgelig gjøre.

Frøkna har fått norsk personnummer, og er registrert som innflyttet, men de opererer med det kinesiske navnet selv om jeg har meldt fra om det norske. Jeg er fortsatt ikke sikker på om skrivet fra Skatteetaten er det som regnes som "statsborgerbrev" som etterspørres i oppfølgignsrapporten til Kina.

NAV kunne heller ikke gjøre noe med barnetrygden før personnummer var på plass, så jeg har litt sjekking å gjøre før jeg kontakter dem på nytt. Jeg har jo brukt det norske navnet i mine søknader til dem.

Hovedfokuset ellers handler om å komme inn i en skikkelig rutine. Med storesøster på skolen og fritidsaktiviteter, blir dagene fort litt lange og stusselige for lillesøster. Vi kan jo ikke sitte på hennes rom å leke eller være på lekeplassene i nærheten hele tiden. Derfor blir det nok ikke lenge før jeg tyr til åpen barnehage. Får bare håpe at det ikke bare er spedbarn der. Hun ville ha stor glede av å leke med en 2-åring eller en 3-åring, men de aller minste blir nok litt kjedelige.

Hverdagen har begynt

Vi har sånn smått begynt å nærme oss en form for rutine nå. Vi våkner i 7.30-tiden. Etter morgenstell og frokost, tar jeg og Lillesnupp en tur med hunden. Hun er fortsatt ikke trygg på ham, men når vi er ute, er han bare opptatt av å snuse og gjøre andre hundeaktiviteter, så hun får sitte helt i fred i vognen sin. Derfor går det helt fint.

Jeg har begynt på papirmølla, så både i går og i dag har det blitt et besøk på et offentlig kontor. I går måtte jeg kjøre noen mil for å komme til et av de utvalgte kontorene som tar seg av registrering av innflyttere til landet. Det viste seg selvfølgelig at jeg hadde glemt å ta med et av de nødvendige papirene, enda jeg hadde med en hel bunke. Heldigvis var mannen i skranken av det forståelsesfulle slaget, så han sa jeg kunne dra innom mitt lokale folkeregister og be dem sende en kopi med internposten. Det ble gjort i dag.

Så var vi innom biblioteket, der det ble levert inn, lånt bøker og filmer, og kopiert med tanke på BUF-dir og norsk registrering av adopsjonen. Konvolutten med søknadspapirer og vedlegg er klar. Nå gjelder det bare å skaffe frimerker og få sendt den.

I morgen står NAV for tur. Både søknad om foreldrepenger og barnetrygd må på plass, men jeg er ikke helt sikker på om jeg får søkt barnetrygd før Folkeregisteret har gitt henne et personnummer.

Etter kontorbesøket i går ble det shopping på Frøken Snupp. Dvs hun kikket bare, men fant ikke noe hun hadde lyst på.

Nå ligger Lillesnupp og sover. Ettermiddagene har blitt brukt til å få eller motta besøk av nærmeste familie. Bestefar, som ikke var med på turen, var kjempefornøyd med å få se henne smile og høre henne le i går. Både trampoline og badekar er nemlig begge så morsomme at det ikke går an å være sjenert. Da besteforeldrene gikk da hun skulle legge seg, var hun klar med en klem, vinket og sa "Bye bye!". Det var helt andre takter enn dagen før.

I ettermiddag blir det strandbesøk med familie. Det er helt tydelig at Lillesnupp har vært vant til å omgås mange barn og at hun savner det nå. Hun prøver stadig å ta kontakt med unger vi møter på vår vei. Da Frøken Snupp hadde besøk av deres 12 år gamle tremenning, ble Lillesnupp skrekkelig fornærmet da de ikke ville leke med henne absolutt hele tiden. De hadde allerede brukt mye mer tid på henne enn jeg hadde forventet, så jeg syntes det var helt greit at de trakk seg litt unna for å gjøre ting som passer for 11-12-åringer. Det syntes ikke minstemann, men heldigvis gikk det ganske fort over.

Når klokka er 19 er Lillesnupp klar for senga. Resten av kvelden bruker jeg på min eldste datter, hunden og meg selv. Det er en ganske grei rutine som vi kan leve godt med, tenker nå jeg.

Hjemme!

Hjemreisen var uendelig lang. Fra vi stod opp i Beijing, til vi lå i våre egne senger i Norge, gikk det temmelig nøyaktig 24 timer. Minstemann sov i to økter: 3 ½ time på flyet til Amsterdam og et par timer fra vi var i Amsterdam, til vi var nesten hjemme. Ingen av oss andre fikk et øyeblikks søvn, så at storesøster hang sammen, kan jeg ikke helt fatte.

Da vi kom hjem var kl ca 00:00, så det var bare å gå rett i seng. Bestemor dro hjem, Lillesnupp sovnet direkte, Frøken Snupp tok seg ei skive med gulost (Drømmemåltid! i følge henne), og sovnet raskt. Jeg suset litt rundt, tok en dusj, satt på balkongen i nattøyet og sjekket Facebook. Så måtte jeg også gi tapt og tusle til sengs. Med unntak av et par hostekuler og et dobesøk sov vi alle sammen til morgenen.

Den første hele dagen ble brukt til å gjøre seg kjent med rommet og lekene for veslemors del. Hun storkoste seg. Ellers måtte vi ta en tur innom legen for å sjekke hosten, handle litt mat og hostesaft. Etter middagsluren gikk turen pr vogn til besteforeldrene for å hente hunden. Det ble en skummel opplevelse for ei som knapt nok har sett en hund før, og ganske frustrerende for en hund som bare ville lukte og slikke på det nye mennesket.

Etter å ha gått en omvei hjem for at hunden skulle få seg en luftetur, måtte jeg ta i bruk bur i stua. Heldigvis har jeg liten hund og digert bur, så noen dager med en del opphold i buret tåler han. Jeg slipper ham ut så fort veslefrøkna er på rommet sitt, så bytter Frøken Snupp og jeg på å være sammen med lillesøster og hunden.

Allerede dag to har hun begynt å si hei til ham. Det tok litt tid før hun forstod at buret gjorde at han ikke kommer ut. Så langt holder hun god avstand, men hun vinker til ham i blant og lytter når han piper.

Håper at de etter litt forsiktig tilvenning vil bli like gode venner som storesøster og hunden er. I mellomtiden får han noen lange turer og mye kos når hun sover.

Jeg trodde jeg hadde klart å få orden på døgnrytmen ganske raskt i og med at vi sov med det samme vi kom hjem, men da klokka var 21.30 i går hadde jeg allerede duppet i sofaen en rekke ganger, så det ble tidlig seng. I dag er jeg også temmelig trøtt, men det går seg vel til etter hvert.

Nå sover Lillesnupp, så jeg får stikke ut en liten tur med hunden. Storesøster ligger i min seng og ser alle NRK Super-episoder hun har gått glipp av mens vi var borte. Samtidig holder hun nøye oppsyn med lillesøsteren i nabosenga.