Fire måneder

Det har gått fire måneder siden adopsjonen. Nå om dagen går det mye i sykdom. Først var storesøster hjemme fra skolen i over en uke, mens jeg hanglet litt. Så hadde vi noen dager der alle var friske, før lillesøster ble syk og jeg - igjen - begynte å hangle.

Bortsett fra sykdom har vi det bra. Vesla trasser fortsatt, men jeg har lært meg hvilke situasjoner som utløser de verste anfallene, og funnet måter å takle dem på. F.eks. avtaler vi på forhånd hvordan hun skal oppføre seg i butikken. Hvis hun holder seg sammen med meg og ikke legger oppi varer uten å spørre først, kan hun kjøre en av de små vognene. Lager hun bråk eller bryter reglene og storesøster er med, går de og setter seg i bilen mens jeg handler ferdig alene. Etter å ha opplevd å bli tatt med ut et par ganger, er hun blitt lettere å ha med å gjøre i butikker. Men for all del: Det hender fortsatt at det skjærer seg.

Minstefrøkna har begynt å uttrykke seg med flere ord pr setning. Fortsatt er hun ganske vanskelig å forstå for andre, men de som møter henne jevnlig, som besteforeldre og de voksne i åpen barnehage, kommenterer at det blir stadig lettere å få med seg hva hun mener. Det hender jeg også sliter litt fordi hun har mange uttrykk som ligner hverandre veldig, men for det meste kommuniserer vi bra.

Tilknytningen er det ingenting å si på. Hun elsker storesøsteren og vil helst være sammen med henne hele tiden. Besteforeldre og onkel snakker hun om daglig, også når hun ikke treffer dem på noen dager. Dessuten har hun lært seg å skille på hvem det er greit å gi en klem, og hvem man bare sier hei og ha det bra til. Meg henger hun på støtt, og hun virker særdeles trygg. Hunden veksler hun mellom å være sjalu på og å snike seg til å gi godbiter mot at han sitter pent. I blant stikker hun ansiktet helt bort til ham for å få ham til å gi henne en real slitt i ansiktet. Etterpå smiler hun strålende fornøyd.

Jeg har søkt barnehageplass for henne fra januar av, men jeg er slett ikke sikker på om jeg får henne inn da. Det haster ikke spesielt for min del, siden jeg har permisjon fram til juni, men jeg ser at hun vil ha godt av å leke med andre unger flere dager i uken. Planen er å la henne gå korte dager tre dager i uken, og fortsette i åpen barnehage de to siste ukedagene. Det tror jeg ville hjelpe henne både språklig og sosialt. Dessuten vil hun fortsatt ha kontakt med både voksne og barn i den åpne barnehagen. Hun er blitt veldig glad i noen av dem, og er godt likt av alle.

Storesøster er veldig glad i minstemann, og er veldig flink med henne. Men i blant blir hun veldig lei av at noen roter i tingene hennes og får altfor mye oppmerksomhet fra både meg og andre. Da kan hun gå litt i vranglås. Forståelig nok. Det har vært en veldig stor omveltning i livet hennes, og alt er nok ikke blitt bedre.

Å jeg? Jeg veksler mellom å være totalt utslitt og å nikose meg.