Oppsummering

Brått hadde det gått flere måneder uten et eneste innlegg, så en liten oppsummering er kanskje på sin plass.

Frøkna har opplevd sin første 17. maifeiring, sin første bursdag i Norge og en lang sommerferie. 17. mai var veldig stas. Hun hadde øvd på sanger på barnehagen, og hun ropte hurra i flere uker, både før og etter den store dagen.

4-årsdagen ble kjempefin. Vi hadde invitert noen fra åpen barnehage og noen fra den nye barnehagen. Tre meldte avbud, så vi ble bare fire barn og fire voksne, pluss storesøsteren og en venninne som var lekeledere. Vi spiste, lekte og koste oss, slik man skal i barnebursdag, og bursdagsbarnet var strålende fornøyd over at det endelig var hennes tur til å bli feiret.

I juni var vi i åpen barnehage for siste gang. Det var veldig vemodig, for vi har fått gode venner der. Noen av dem ble med på hytta i løpet av sommeren.

Vi har hatt 6 ukers sommerferie alle tre. Vi har hatt besøk, har vært på hytta i flere omganger, har vært en stund i Oslo og en uke i Spania. Selv om været kunne vært bedre, synes jeg vi har fått mye ut av ferien.

Vi har passert et år siden adopsjon og hjemkomst, og rapport nummer tre av seks til Kina er sendt. Mange rart tanker farer gjennom hodet mitt på sånne dager.

Vi har også hatt besøk av en familie fra hentereisen. Det var veldig hyggelig. Den andre familien kunne dessverre ikke være sammen med oss.

Jeg har fortsatt litt tid igjen før jeg går tilbake i full jobb, men veslefrøkna begynte i barnehagen igjen sist mandag. Hun frydet seg over å møte vennene sine igjen, og syntes det var helt greit å begynne på ny avdeling, selv om hun fortsatt snakker en del om et par av de voksne på liten avdeling.

For meg går dagene med til å rydde og ordne i hus og hage, samt å slappe skikkelig av og gå lange turer med hunden. Jeg nyter dagene alene eller sammen med eldstedatteren og tenker at det sikkert blir helt greit å begynne og jobbe igjen neste uke.

Dagene raser avsted

Jeg hadde en ide om at jeg skulle fortsette å skrive her med jevne mellomrom, men det er ikke lett å få til. Derfor har vi passert fem måneder hjemme, jul og nyttår og vi nærmer oss et halvt år siden adopsjonen siden forrige gang jeg skrev noen ord. Det betyr ikke at det ikke er noe å fortelle, bare at dagene raser avsted.

Vi har ikke fått barnehageplass ennå, så de daglige rutinene er fortsatt som de vi har hatt hele høsten. Vi er inne i en periode uten sykdom, og for det meste synes jeg tilværelsen har blitt veldig mye lettere.

Språklig gjenstår det mye. Hun har et stort passivt ordforråd, og skjønner veldig mye, men det er fortsatt vanskelig for andre å forstå henne. Nå om dagen sliter jeg også litt, siden hun har begynt å snakke mye om hva hun tenker, husker og føler, ikke bare om de daglige rutinene. Dermed er det vanskeligere fordi jeg ikke har noen knagger å henge ting på når uttalen ikke stemmer helt. Hun er like skravlete som sin storesøster, så det er sjelden et rolig øyeblikk.

Samtidig er hun flink til å leke på egenhånd, så hun kan i blant sitte rolig å tegne ved kjøkkenbordet mens jeg holder på med middag eller oppvask, eller hun kan leke fredlig på rommet sitt mens jeg driver med husarbeid. Et par ganger har hun til og med latt meg lese avisen mens hun har sittet med nettbrettet hun fikk i julegave.

Ja, hun er liten til å ha eget nettbrett, nei, det er ikke noen iPad, men en billig og robust barnegreie. Og hovedpoenget med innkjøpet var ikke å gi henne teknologi på et tidlig tidspunkt, men heller å beskytte pc-er, nettbrett og telefoner som allerede finnes i huset fra hennes hemningsløse håndtering. Hun er henrykt over å kunne ta bilder/film alt hun lyster og å se på dem etterpå. Hun liker også å spille spill eller høre på musikk. Da legger hun gjerne nettbrettet fra seg og danser rundt en stund.

Storesøster veksler fortsatt mellom å kose seg veldig med lillesøsteren sin, og å være lei seg, sint eller sjalu på henne. Men ting har gått seg til, og for det mest har vi det ganske greit sammen. I blant har vi det til og med veldig koselig.

Fire måneder

Det har gått fire måneder siden adopsjonen. Nå om dagen går det mye i sykdom. Først var storesøster hjemme fra skolen i over en uke, mens jeg hanglet litt. Så hadde vi noen dager der alle var friske, før lillesøster ble syk og jeg - igjen - begynte å hangle.

Bortsett fra sykdom har vi det bra. Vesla trasser fortsatt, men jeg har lært meg hvilke situasjoner som utløser de verste anfallene, og funnet måter å takle dem på. F.eks. avtaler vi på forhånd hvordan hun skal oppføre seg i butikken. Hvis hun holder seg sammen med meg og ikke legger oppi varer uten å spørre først, kan hun kjøre en av de små vognene. Lager hun bråk eller bryter reglene og storesøster er med, går de og setter seg i bilen mens jeg handler ferdig alene. Etter å ha opplevd å bli tatt med ut et par ganger, er hun blitt lettere å ha med å gjøre i butikker. Men for all del: Det hender fortsatt at det skjærer seg.

Minstefrøkna har begynt å uttrykke seg med flere ord pr setning. Fortsatt er hun ganske vanskelig å forstå for andre, men de som møter henne jevnlig, som besteforeldre og de voksne i åpen barnehage, kommenterer at det blir stadig lettere å få med seg hva hun mener. Det hender jeg også sliter litt fordi hun har mange uttrykk som ligner hverandre veldig, men for det meste kommuniserer vi bra.

Tilknytningen er det ingenting å si på. Hun elsker storesøsteren og vil helst være sammen med henne hele tiden. Besteforeldre og onkel snakker hun om daglig, også når hun ikke treffer dem på noen dager. Dessuten har hun lært seg å skille på hvem det er greit å gi en klem, og hvem man bare sier hei og ha det bra til. Meg henger hun på støtt, og hun virker særdeles trygg. Hunden veksler hun mellom å være sjalu på og å snike seg til å gi godbiter mot at han sitter pent. I blant stikker hun ansiktet helt bort til ham for å få ham til å gi henne en real slitt i ansiktet. Etterpå smiler hun strålende fornøyd.

Jeg har søkt barnehageplass for henne fra januar av, men jeg er slett ikke sikker på om jeg får henne inn da. Det haster ikke spesielt for min del, siden jeg har permisjon fram til juni, men jeg ser at hun vil ha godt av å leke med andre unger flere dager i uken. Planen er å la henne gå korte dager tre dager i uken, og fortsette i åpen barnehage de to siste ukedagene. Det tror jeg ville hjelpe henne både språklig og sosialt. Dessuten vil hun fortsatt ha kontakt med både voksne og barn i den åpne barnehagen. Hun er blitt veldig glad i noen av dem, og er godt likt av alle.

Storesøster er veldig glad i minstemann, og er veldig flink med henne. Men i blant blir hun veldig lei av at noen roter i tingene hennes og får altfor mye oppmerksomhet fra både meg og andre. Da kan hun gå litt i vranglås. Forståelig nok. Det har vært en veldig stor omveltning i livet hennes, og alt er nok ikke blitt bedre.

Å jeg? Jeg veksler mellom å være totalt utslitt og å nikose meg.

Ni år

I dag er det 9 år siden jeg tok kontakt med barnevernet og startet opp den siste adopsjonen. 9 år! Hvis noen hadde fortalt meg at det skulle ta så lang tid, ville jeg gitt opp i utgangspunktet. Kanskje hadde jeg prøvd å reise til Danmark. Jeg hadde tross alt ikke fylt 40 den gangen. Det kan også tenkes at jeg hadde prøvd fosterbarn, men jeg tror egentlig ikke det er riktig for oss. Eldstemann har et stort behov for stabilitet, og det virker ikke som om det er det som oftest preger forsterbarnsprosessen. Sannsynligvis hadde jeg rett og slett ikke fått flere barn.

Neste uke er det 3 mnd siden jeg fikk minstemann. Akkurat nå er det mer slitsomt enn fint mesteparten av tiden, men jeg vet at det er en overgang. Når språket kommer mer på plass, når vi blir enda bedre kjent, når tryggheten og tilknytningen er blitt enda bedre og trassalderen gir seg litt, tror jeg vi stort sett vil ha det mer fint enn slitsomt. Det er dit vi er på vei. Det er mer enn bra nok for meg.

To måneder

På søndag var det to måneder siden adopsjonen. Det føles som om lillesøster har vært hos oss mye lenger enn det.  

Vi har kommet inn i en grei rutine. Frøkna sover gjerne i sin egen seng fram til 6-tiden. Da kryper hun opp til meg og sover der en time til, før vi står opp med storesøster. Etter frokost, morgenstell og litt husarbeid, går vi tur med hunden. Hun er ikke så veldig glad i å sitte i vogna, men finner seg stort sett i det. Lengden på turen varierer etter hva vi har for planer resten av dagen.

To dager i uken er vi i åpen barnehage. Etter litt leting fant vi en der det bruker å komme flere 2-3-åringer. Hun har ikke helt funnet tonen med alle ennå, men i dag var det bare henne og en jevngammel gutt. Etter en litt nølende start, begynte de til slutt å leke sammen, ikke bare konkurrere om lekene. 

En ettermiddag i uken går vi på turn. Det er en foreldre-og-barn-gruppe, og vi har bare vært der to ganger så langt. Hun synes det er ustyrtelig morsomt, men hun gidder ikke alltid å gjøre det vi faktisk skal gjøre. Jeg veksler mellom å hanke henne inn og å la henne løpe leende rundt i salen. Jeg snakket litt med lederen den første gangen og forklarte henne hvor fersk hun var i Norge og at vi ikke har mye felles språk ennå. Hun svarte med største overbevisning at det var bare å la henne løpe rundt hvis det var det hun hadde mest lyst til i øyeblikket. - Det er viktig at de får tid nok til å bli trygge her, sa hun. Etter hvert får hun nok lyst til å gjøre som de fleste andre. Og hvis ikke, er det kanskje noe annet som passer bedre for henne. 

Hun er like myk som storesøsteren, men kroppsbeherskelsen er langt dårligere. Likevel merker jeg store framskritt siden vi kom hjem. I begynnelsen strevde hun med ujevnt underlag, bakker, trapper mm. Nå hopper og spretter hun rundt. Løpingen minner fortsatt litt om hovmesteren i Grevinnen og hovmesteren, men også her er hun både støere og raskere enn hun var.

Når det gjelder språk, går det også framover. Hun skjønner veldig mye av det vi sier. Mest når det gjelder daglige gjøremål, naturlig nok. Hun snakker i et sett, men om det er kinesisk eller et forsøk på norsk er jeg sannerlig ikke sikker på. Jeg skjønner en god det av det hun sier. Andre sliter mer, naturlig nok. De fleste skjønner ut fra sammenhengen at "baman" betyr "banan". "Tåje" er noen hakk vanskeligere å forstå. Det betyr nemlig "sove".

Tilknytningen ser ut til å være godt i rute, og søstrene er som søsken flest. Noen ganger er de perlevenner, andre ganger halter det litt mer.

Neste helg skal vi på adopsjonstreff. Det gleder storesøster og jeg oss veldig til. Det skal bli gøy å vise fram lillesøster til en gjeng som har ventet sammen med oss. Det blir dessuten spennende å se hvordan kjøreturen går. Jeg håper at hun sover noe av veien, ellers kan det bli i overkant slitsomt. Men hun ligner ikke på storesøsteren i så måte. Sistnevnte sovnet nemlig så sent som sist helg da vi var på vei til hytta. Det er bare en times tur. I helgen tar det 4-5 timer hver vei.

En måned

I dag er det en måned siden jeg ble mamma igjen, så jeg tenkte det var på tide med en liten oppdatering. Den lille frøkna viser stadig mer av sin personlighet. Hun er ikke lenger bare blid og fornøyd uansett hva som skjer. Nå kan hun bli skikkelig fornærmet, sint og lei seg. Det tar jeg som et godt tegn. Det betyr at hun stoler på oss. At hun ikke tror hun må være flink og snill hele tiden for å få være sammen med oss. Samtidig er hun fortsatt jevnt over i godt humør hvis ikke det er spesiell grunn til noe annet. Humor har hun i bøtter og spann. Det hjelper godt i hverdagen.

Det er ikke så enkelt å komme seg opp på sklia i den nærmeste barnehagen, men etter en del trening en søndag ettermiddag, gikk det faktisk ganske fint. Norske lekeplasser byr nok på flere utfordringer enn hun er vant til å hanskes med, men hun lærer fort.

Lillesnupp lærer seg betydningen av stadig flere nye ord og begrep. Sove, spise, bade, pusse tenner og på do har hun kjent til lenge. Vi har brukt litt tegn-til-tale på de begrepene, og det har tydeligvis lettet innlæringen. Hun prøver seg ofte på nye norske ord. Hvis de er viktige nok for henne, sånn som eple og bestemor, så sitter de, hvis hun likevel klarer å gjøre seg forstått ved f.eks. kroppsspråk kan det hende de ikke sitter neste gang hun skal bruke dem. Hun legger inn vokaler der vi har håpløse konsonantklynger, sånn at eple blir epele, men det er visst et vanlig fenomen også blant voksne som skal lære seg norsk er jeg blitt fortalt. Utviklingen går jevnt og trutt, så det ser ganske lyst ut for språkutviklingen, synes jeg. Nå og da blir hun frustrert over at vi ikke skjønner henne, men for det meste går det ganske greit.

I går var helsesøster på hjemmebesøk, og i morgen skal vi på helsestasjonen og veie og måle. Vi har også vært hos legen for å gjennomføre den sjekken som både norske og kinesiske myndigheter forlanger. Alt stod bra til.

Kinesiske myndigheter forlanger nå 6 oppfølgingsrapporter, og de er ganske omfattende. Den første skal sendes adopsjonsforeningen allerede en måned etter hjemkomst. Spørsmålene gjør det umulig for helsesøster å fylle ut på det nåværende tidspunkt, så selv om hun formelt sett skal stå som avsender, ble vi enige om at jeg skal skrive det aller meste. Hun vet jo ingenting om mine reaksjoner på formalitetene i Kina og veldig lite om ungen, så det gir liten mening å fore henne med opplysningene sånn at hun kan skrive dem ned. Derfor ble vi enige om at jeg skriver og hun leser gjennom og undertegner.

De neste rapportene skal sendes inn etter 6 mnd, 1 år, 2 år, 3 år og 5 år. Forrige gang var det snakk om to eller tre rapporter til sammen, så det er litt mye styr dette, synes jeg. Samtidig er jeg veldig klar over at de som venter bak meg i køen kan få problemer hvis ikke jeg gjør jobben min, så det skal jeg selvfølgelig gjøre.

Frøkna har fått norsk personnummer, og er registrert som innflyttet, men de opererer med det kinesiske navnet selv om jeg har meldt fra om det norske. Jeg er fortsatt ikke sikker på om skrivet fra Skatteetaten er det som regnes som "statsborgerbrev" som etterspørres i oppfølgignsrapporten til Kina.

NAV kunne heller ikke gjøre noe med barnetrygden før personnummer var på plass, så jeg har litt sjekking å gjøre før jeg kontakter dem på nytt. Jeg har jo brukt det norske navnet i mine søknader til dem.

Hovedfokuset ellers handler om å komme inn i en skikkelig rutine. Med storesøster på skolen og fritidsaktiviteter, blir dagene fort litt lange og stusselige for lillesøster. Vi kan jo ikke sitte på hennes rom å leke eller være på lekeplassene i nærheten hele tiden. Derfor blir det nok ikke lenge før jeg tyr til åpen barnehage. Får bare håpe at det ikke bare er spedbarn der. Hun ville ha stor glede av å leke med en 2-åring eller en 3-åring, men de aller minste blir nok litt kjedelige.

Hverdagen har begynt

Vi har sånn smått begynt å nærme oss en form for rutine nå. Vi våkner i 7.30-tiden. Etter morgenstell og frokost, tar jeg og Lillesnupp en tur med hunden. Hun er fortsatt ikke trygg på ham, men når vi er ute, er han bare opptatt av å snuse og gjøre andre hundeaktiviteter, så hun får sitte helt i fred i vognen sin. Derfor går det helt fint.

Jeg har begynt på papirmølla, så både i går og i dag har det blitt et besøk på et offentlig kontor. I går måtte jeg kjøre noen mil for å komme til et av de utvalgte kontorene som tar seg av registrering av innflyttere til landet. Det viste seg selvfølgelig at jeg hadde glemt å ta med et av de nødvendige papirene, enda jeg hadde med en hel bunke. Heldigvis var mannen i skranken av det forståelsesfulle slaget, så han sa jeg kunne dra innom mitt lokale folkeregister og be dem sende en kopi med internposten. Det ble gjort i dag.

Så var vi innom biblioteket, der det ble levert inn, lånt bøker og filmer, og kopiert med tanke på BUF-dir og norsk registrering av adopsjonen. Konvolutten med søknadspapirer og vedlegg er klar. Nå gjelder det bare å skaffe frimerker og få sendt den.

I morgen står NAV for tur. Både søknad om foreldrepenger og barnetrygd må på plass, men jeg er ikke helt sikker på om jeg får søkt barnetrygd før Folkeregisteret har gitt henne et personnummer.

Etter kontorbesøket i går ble det shopping på Frøken Snupp. Dvs hun kikket bare, men fant ikke noe hun hadde lyst på.

Nå ligger Lillesnupp og sover. Ettermiddagene har blitt brukt til å få eller motta besøk av nærmeste familie. Bestefar, som ikke var med på turen, var kjempefornøyd med å få se henne smile og høre henne le i går. Både trampoline og badekar er nemlig begge så morsomme at det ikke går an å være sjenert. Da besteforeldrene gikk da hun skulle legge seg, var hun klar med en klem, vinket og sa "Bye bye!". Det var helt andre takter enn dagen før.

I ettermiddag blir det strandbesøk med familie. Det er helt tydelig at Lillesnupp har vært vant til å omgås mange barn og at hun savner det nå. Hun prøver stadig å ta kontakt med unger vi møter på vår vei. Da Frøken Snupp hadde besøk av deres 12 år gamle tremenning, ble Lillesnupp skrekkelig fornærmet da de ikke ville leke med henne absolutt hele tiden. De hadde allerede brukt mye mer tid på henne enn jeg hadde forventet, så jeg syntes det var helt greit at de trakk seg litt unna for å gjøre ting som passer for 11-12-åringer. Det syntes ikke minstemann, men heldigvis gikk det ganske fort over.

Når klokka er 19 er Lillesnupp klar for senga. Resten av kvelden bruker jeg på min eldste datter, hunden og meg selv. Det er en ganske grei rutine som vi kan leve godt med, tenker nå jeg.

Hjemme!

Hjemreisen var uendelig lang. Fra vi stod opp i Beijing, til vi lå i våre egne senger i Norge, gikk det temmelig nøyaktig 24 timer. Minstemann sov i to økter: 3 ½ time på flyet til Amsterdam og et par timer fra vi var i Amsterdam, til vi var nesten hjemme. Ingen av oss andre fikk et øyeblikks søvn, så at storesøster hang sammen, kan jeg ikke helt fatte.

Da vi kom hjem var kl ca 00:00, så det var bare å gå rett i seng. Bestemor dro hjem, Lillesnupp sovnet direkte, Frøken Snupp tok seg ei skive med gulost (Drømmemåltid! i følge henne), og sovnet raskt. Jeg suset litt rundt, tok en dusj, satt på balkongen i nattøyet og sjekket Facebook. Så måtte jeg også gi tapt og tusle til sengs. Med unntak av et par hostekuler og et dobesøk sov vi alle sammen til morgenen.

Den første hele dagen ble brukt til å gjøre seg kjent med rommet og lekene for veslemors del. Hun storkoste seg. Ellers måtte vi ta en tur innom legen for å sjekke hosten, handle litt mat og hostesaft. Etter middagsluren gikk turen pr vogn til besteforeldrene for å hente hunden. Det ble en skummel opplevelse for ei som knapt nok har sett en hund før, og ganske frustrerende for en hund som bare ville lukte og slikke på det nye mennesket.

Etter å ha gått en omvei hjem for at hunden skulle få seg en luftetur, måtte jeg ta i bruk bur i stua. Heldigvis har jeg liten hund og digert bur, så noen dager med en del opphold i buret tåler han. Jeg slipper ham ut så fort veslefrøkna er på rommet sitt, så bytter Frøken Snupp og jeg på å være sammen med lillesøster og hunden.

Allerede dag to har hun begynt å si hei til ham. Det tok litt tid før hun forstod at buret gjorde at han ikke kommer ut. Så langt holder hun god avstand, men hun vinker til ham i blant og lytter når han piper.

Håper at de etter litt forsiktig tilvenning vil bli like gode venner som storesøster og hunden er. I mellomtiden får han noen lange turer og mye kos når hun sover.

Jeg trodde jeg hadde klart å få orden på døgnrytmen ganske raskt i og med at vi sov med det samme vi kom hjem, men da klokka var 21.30 i går hadde jeg allerede duppet i sofaen en rekke ganger, så det ble tidlig seng. I dag er jeg også temmelig trøtt, men det går seg vel til etter hvert.

Nå sover Lillesnupp, så jeg får stikke ut en liten tur med hunden. Storesøster ligger i min seng og ser alle NRK Super-episoder hun har gått glipp av mens vi var borte. Samtidig holder hun nøye oppsyn med lillesøsteren i nabosenga.

Vi er i mål!

I dag er det en uke siden jeg ble mamma på nytt. Jeg hadde egentlig planer om å blogge  litt tidligere om hva vi har opplevd, men dagene har bare flydd av sted. I tillegg har vi kun hatt nettilgang i resepsjonen på hotellet i Xian, så jeg utsatte det. Nå er vi installert på et hotell i Beijing, og til min og Frøken Snupps store glede, var det nett på rommet. Derfor tenkte jeg det var på tide med en liten tilstandsrapport.

Lillesnupp er ei flott jente med masse humor, stort pågangsmot og ganske høyt aktivitetsnivå. Den første dagen gråt hun en del. Så ble hun stille og apatisk. Men etter som dagene har gått har hun stadig tint mer og mer opp.

Hun skulle være veldig flink til å snakke for alderen, fikk vi beskjed om. Det merket vi først ingenting til. Ungen var stum som en østers. I blant nikket hun eller ristet på hodet. Men hvis vi insisterte, ga hun seg straks. Så begynte hun å mime noen ord. Og etter enda litt tid begynte hun å hviske. Nå snakker og ler hun støtt, og synger gjør hun stadig. I tillegg har hun begynt å herme etter ordene våre. Hun sier både Mamma og navnet til Frøken Snupp. Men Bestemor er nok for vanskelig foreløpig.

Hun er sjenert overfor fremmede, fikk vi beskjed om ved overtakelsen. Det stemmer, men det har gått overraskende lett å komme innpå henne likevel. Pga varmen, og at vi etter hvert er blitt småsyke, har vi måttet holde aktivitetsnivået ganske lavt. Det har vært veldig gunstig for tilknytningen. Hun virker trygg på meg, går villig til sin bestemor, men best av alt synes hun om sin tålmodige storesøster. Det er fantastisk å se dem sammen. Spesielt med tanke på at jeg nesten ga opp hele adopsjonen pga ventetiden.

På hotellrommet er Lillesnupp nå høyt og lavt. Hun er rask til bens og full av utforskertrang og ablegøyer. Rett som det er gapskratter hun av noe som skjer. Utenfor rommet blir hun mye mer avmålt. Hun kan smile sjenert, men svarer ikke på tiltale. Det går seg nok til når hun blir enda tryggere, tenker jeg. For noen dager siden ville hun nemlig ikke se på den som snakket til henne en gang.

I dag fikk vi se at hun også er en modig sjel. Hun og storesøster skulle prøve badebassenget i hotellets underetasje for første gang. Selv hoster jeg fortsatt stygt, så jeg måtte avstå, hvor fristende det enn så ut. Hadde jeg ikke holdt Lillesnupp igjen ville hun nok gått rett ut på dypt vann uten å nøle. Med nyinnkjøpt badering ble hun senket ned til Frøken Snupp, og der lå hun og duppet med et stort smil om munnen. Etter hvert som søsteren snurret henne rundt og lekte med henne i vannet, kom den ene klukklatteren etter den andre. Det var en fryd å se og høre.

I Xian holdt vi oss som sagt mest i ro, men en ting måtte vi få med oss: Terracottahæren. Selv om vi etter den turen brått var tre sjuklinger i stedet for en, Lillesnupp var nemlig førstemann ut, var den virkelig verdt besøket.

Nå har vi litt sightseeing igjen i Beijing mens vi venter på at småfrøkna skal få norsk visum. På torsdag går turen hjem igjen. Selve turen ser jeg ikke fram til. De to timene fra Xian i går var krevende nok. Men vi gleder oss til å komme hjem for å ta fatt på hverdagen og fortsette å knytte oss sammen som den lille familien vi er blitt.

Mens vi venter

I går skrev jeg litt om hvordan jeg tilbringer dagene mens jeg venter på at vi skal reise til Kina for å hente lillesøster. Noen savnet kanskje noe om at jeg brukte ekstra mye kvalitetstid på frøken Snupp,  men det har ikke den kommende storesøsteren tid til for øyeblikket. Ferietid betyr nemlig at tremenningen hennes er i byen. De bytter på å sove hos hverandre, og så langt i ferien har de sovet hver for seg to netter.

I år vet de at det blir to hele uker der de ikke får se hverandre mens vi er i Kina, så alt er ekstra intenst. Heldigvis er hun fortsatt her en ukes tid til når vi kommer tilbake, så da kan de ta opp tråden. Samtidig gjelder det å finne en grei balanse som funker for lillesøster. Hun vil sikkert reagere hvis storesøsteren plutselig forsvinner i dagevis.

I natt har de sovet her, så jeg tenkte jeg skulle benytte sjansen til å snakke med dem sammen. De er veldig fornuftige jenter, så de kommer til å forstå at de må ta hensyn til det nye familiemedlemmet vårt.

Det er 14 mnd forskjell på de to: tremenningen har nettopp fylt 12, mens frøken Snupp fyller 11 om en måned. Det er ca 25 cm forskjell i høyde, den ene er helt lys med blå øyne, mens den andre har sort hår og brune øyne. Men inni er de veldig like: De liker stort sett å gjøre de samme tingene, og trives utrolig godt i hverandres selskap. Når de er sammen liker de til og med å kle seg likt. Jeg har tullet med at det kan de ikke gjøre, for da ser jeg ikke forskjell. Den spøken har slått godt an.

Det er hyggelig å se hvor mye glede de har av hverandre. Det minner meg om hvordan jeg hadde det med kusinen min, tremenningens mor, da vi vokste opp. Det er omtrent samme aldersforskjell på oss to, som det er på døtrene våre.

Nok et år

Så er nok et år over. Vi er straks ferdige med 2012, og 2013 står for døren. Jeg håper det nye året vil bringe flere gode enn vonde opplevelser for oss alle.

Det jeg vet med stor sikkerhet er at 2013 vil være det året jeg går ut av adopsjonskøen etter å ha ventet i 7 1/2 år. Jeg vil forlate køen som ettbarnsmor, i stedet for tobarnsmor. Sårt er det, men det er en del av livets realiteter. Det går ikke alltid bra. Det vet jeg av erfaring.

Min evige trøst er min vakre, flotte niåring. Tidligere denne måneden har jeg sett henne danse både jazz og ballett på en stor scene foran flere hundre publikummere. Hun var et stort smil hele tiden hun var på scenen og elsket hvert minutt. Hun gjør det bra på skolen, har mange venner, er blid og hyggelig. Hun er mitt livs lys, verken mer eller mindre.

Jeg ønsker dere hver især et riktig godt nytt år.

Kinesiskundervisning

Ukene går og fylles av dagliglivets mange aktiviteter. De siste par ukene har to kvelder i uken vært dedikert kinesiskundervisning for frøknen min. Sammen med flere andre adopterte fra Kina har hun hatt timer i kinesisk språk. Siden læreren er fra Kina har hun sagt hun vil lære dem om kinesisk kultur, også. Blant annet litt matlaging.

Det føles riktig og viktig at de kan lære språket fra sitt fødeland. I tillegg har ungene stor glede av å møte hverandre med jevne mellomrom.

For oss voksne er det en mulighet til å møte hverandre, skravle og trene. Ikke så verst det heller.

Når det er sagt får vi se om det blir noen fortsettelse etter at det første kurset er slutt. Det tar på for barna å skulle pugge og ha lekser i forbindelse med fritidsaktiviteter. Dessuten er kurset dyrt (prisen tilsvarer 3 danseklasser), og så langt ser det ikke ut som om vi kommer til å få noen økonomisk støtte.

9 år

I dag fyller datteren min 9 år. Hun har, sin vane tro, drevet nedtelling i ukevis. Hun har åpnet presangene fra meg, og var særdeles fornøyd. Nå slapper hun av i finkjolen i påvente av besteforeldre, flere gaver, grilling i finværet og favorittkaken, brownies.

Barneselskapet er som vanlig utsatt til etter skolestart. I år diskuterer vi for første gang å ikke ha det hjemme, men vi har ikke landet på om det i så fall blir lekeland, bowling eller ridning. Det blir nest siste store burdag for hennes del, og det er selvfølgelig viktig at det blir vellykket. Men jeg må innrømme jeg ser fram til den roligere varianten om to år, med bare de 3 nærmeste venninnene.

Ellers er selvfølgelig burdagen hennes velegnet for å mimre om tiden som er gått og å tenke på tiden som kommer. Det er ikke få tanker og følelser jeg kommer til å kjenne på i dag.

Tilbake til hverdagen

Etter fire deilige ferieuker er vi tilbake på jobb og SFO. I løpet av ferien har vi hatt en flott uke i Tyrkia, vi har besøk venner og familie og frøken Snupp har både hatt venner på overnatting og vært på overnattingsbesøk selv. Bading har det blitt altfor lite av her hjemme, men til gjengjeld lå vi stor sett i vannet hele uken i Syden, så vi kan ikke klage.

Jeg har vært på jobb hele denne uken, mens min datter hadde en litt myk start med besteforeldrene på hytta de første par dagene. I går begynte hun på sommer-SFO. Det var nok litt nedtur at hun var den eneste jenta fra 4. klasse som kom. På den annen side var hun en av to som fikk bade uten å bruke redningsvest, så jeg tror hun følte seg skrekkelig stor. Hun hadde selvfølgelig funnet noen hun kunne leke med selv om de var yngre enn henne, så det hadde visst vært en vellykket dag. I dag regner det, og rutinert som hun er, visst hun at det betyr at de koser seg litt ekstra: film og spiselige overraskelser er ganske vanlig, forstod jeg.

På jobb har vi bare vært to hele uken, så vi har fått en myk og hyggelig start.

Sånn litt en passant: Kina har tildelt fram til 19.9.06. Det er fortsatt en teoretisk mulighet for at jeg kan rekke å få et barn til før godkjenningen min går ut, men både min datter og jeg er mer eller mindre innstilt på at vi trolig ikke blir flere.

Først danseleir, så ferie

Det har vist seg at påmelding på danseleir var et veldig smart trekk. Frøkna er storfornøyd om dagen. Hun kommer hjem med stadig nye trinn og har tydeligvis kost seg underveis. Venninnene er ikke like fornøyde, forstår jeg på mødrene deres. For mye hip hop, for slitsomt. Ja, ja, man kan vel ikke treffe alle like godt.

Et annet pluss i boka til datteren min er at jeg har bestilt tur til Syden. Vi reiser på søndag og skal være borte en uke. Hun gikk fullstendig i fistel da hun skjønte hva som var i gjære. Det blir vår aller første utenlandsferie bare oss to sammen, og vi gleder oss begge to. Hotellet er valg med omhu, og skal være fullt av andre barn. Med diverse forskjellige basseng og lekemuligheter tegner det til å bli en fin ferie.

CCCWA har annonsert at de har gjennomgått alle søknader med LID til og med 31.12.2011. Gratulerer til familiene som nå er godkjent av kinesiske myndigheter og har kommet ett skritt nærmere et barn.

Sommer og snart ferie

En ny tildelingsrunde er rett rundt hjørnet. De norske adopsjonsforeningene har ikke oppdatert informasjon på nettsidene om dette ennå, men datoen skal visstnok være 15.06.06. Selv med fire tildelingsdager i slengen ser det ikke lyst ut for meg, men jeg er i ferd med å forsone meg med at det er den veien det går, og det samme er datteren min.

Frøknen har første dag på sin første danseleir i dag. Hun skal være der til samme tid som hun ellers ville vært på sommer-SFO hele denne uken. Hun har sagt at hun gledet seg, men det var egentlig ikke nødvendig å fortelle meg. Den siste uken har hun nemlig danset mer enn hun har gått. Til og med inne i butikker har hun tatt noen dansetrinn.

To av de beste vennene hennes deltar også. Ellers er det stort sett barn hun ikke kjenner, tror jeg. Men etter en uke med danseundervisning pluss diverse andre aktiviteter, blir de nok godt kjent.

- Og når denne uken er over er det ferie for oss begge. Det skal bli godt!

Avslappet jul

Jula så langt har vært stille, men hyggelig. Vi hadde besteforeldre, onkel og tante på julegrøt lillejulaften. Julaften og 1. juledag var vi hos foreldrene mine, med et varierende antall andre familiemedlemmer. Både vesla og jeg liker disse rolige dagene da det er god tid til å prate og kose seg.

I går var det bare oss to hele dagen. Vi spiste, så på TV, frøkna spilte på sin nye 3DS og lekte med ny Babyborn.

I dag har jeg jobbet hjemme. Vesla sov lenge, og inntok deretter frokosten foran TV-en. Etter hvert ble hun hentet av bestefaren. Nå har vi handlet litt, og er klare for pizza. Det er deilig med noe som ikke smaker jul etter noen dager.

I morgen blir nok ganske lik i dag. Så blir det noen fridager igjen. Vi får se hva vi finner på da. Det er godt ikke å ha for mange planer, også.

Min beste dag

I dag er det nøyaktig sju år siden jeg hentet frøken Snupp i Kina. Det burde vi selvfølgelig ha feiret, men i stedet er jeg på konferanse utenbys og kommer sent hjem. Datteren min har avtalt å bli med ei venninne hjem fra skolen. Hun har ikke noe spesielt forhold til disse årsdagene, men jeg er alltid litt ekstra sentimental på disse årsdagene.

I mangel av feiring i dag, fikk vi i det minste til en slags markering i helgen. Vi hadde besøk av en venninne av meg som har ei datter omtrent på alder med min. Den yngre generasjonen har definitivt funnet hverandre. Det hele var nøye planlagt, så mor og datter fikk se en av veslas danseforestillinger. Etterpå gikk vi ut og spiste kinesisk mat. Det ble et særdeles vellykket besøk.

Desember

Så var desember her igjen. Midt oppi julepynting, julepakkeinnkjøp og -pakking og danseforestillinger for husets unge frøken, tenker jeg stadig sju år tilbake i tid. 2. desember 2004 reiste jeg til Kina for å hente verdens beste datter. Tenk at det går an å være så heldig å få ei så herlig jente inn i familien.

I dag fikk jeg høre at ei jeg kjenner fikk tildelt ei jente fra Kina i går. Jeg gjetter at mor og storesøster får en ganske spesiell førjulstid i år. En førjulstid de vil tenke tilbake på i årene som kommer. Da jeg så bildene av den lille frøkna de skal hente etter jul, fikk jeg litt ekstra kraft til å holde ut med min egen ventetid. Men mest av alt gleder jeg meg på deres vegne.

Den aller beste dagen

Da frøkna våknet i går morges var hun trøtt, men fornøyd: "I dag er den aller beste dagen, Mamma!" sa hun allerede før hun fikk øynene skikkelig åpne. Det var ikke helt opplagt for meg hva det handlet om, men jeg fikk raskt en forklaring. Det var den skoledagen som hadde de aller beste fagene. Hun hadde matte, samfunnsfag, musikk og - toppen av alt - svømming! Det er jo til og med bedre enn gym, skal vite.

Samfunnsfag er vel bare helt greit tror jeg, verken favoritt eller spesielt kjedelig. Men matte og musikk har alltid vært populært. Jeg er glad hun ikke har snev av den sterke aversjonen jeg følte for matte da jeg gikk på skolen. Her om dagen spurte hun meg hvilket fag jeg hadde likt dårligst på skolen. Jeg hadde ikke det minste dårlig samvittighet for å lyve og si at jeg egentlig ikke hadde noen fag jeg ikke likte. Det skal jeg nemlig holde hemmelig så lenge jeg kan, for ikke å påvirke henne i samme retning.

Musikk har også vært gøy hele tiden. I høst fikk de ny musikklærer som spiller piano og dirigerer flere kor på fritiden. Han er ung, blid og full av energi. Det har ikke akkurat trukket ned, tror jeg.