En måned

I dag er det en måned siden jeg ble mamma igjen, så jeg tenkte det var på tide med en liten oppdatering. Den lille frøkna viser stadig mer av sin personlighet. Hun er ikke lenger bare blid og fornøyd uansett hva som skjer. Nå kan hun bli skikkelig fornærmet, sint og lei seg. Det tar jeg som et godt tegn. Det betyr at hun stoler på oss. At hun ikke tror hun må være flink og snill hele tiden for å få være sammen med oss. Samtidig er hun fortsatt jevnt over i godt humør hvis ikke det er spesiell grunn til noe annet. Humor har hun i bøtter og spann. Det hjelper godt i hverdagen.

Det er ikke så enkelt å komme seg opp på sklia i den nærmeste barnehagen, men etter en del trening en søndag ettermiddag, gikk det faktisk ganske fint. Norske lekeplasser byr nok på flere utfordringer enn hun er vant til å hanskes med, men hun lærer fort.

Lillesnupp lærer seg betydningen av stadig flere nye ord og begrep. Sove, spise, bade, pusse tenner og på do har hun kjent til lenge. Vi har brukt litt tegn-til-tale på de begrepene, og det har tydeligvis lettet innlæringen. Hun prøver seg ofte på nye norske ord. Hvis de er viktige nok for henne, sånn som eple og bestemor, så sitter de, hvis hun likevel klarer å gjøre seg forstått ved f.eks. kroppsspråk kan det hende de ikke sitter neste gang hun skal bruke dem. Hun legger inn vokaler der vi har håpløse konsonantklynger, sånn at eple blir epele, men det er visst et vanlig fenomen også blant voksne som skal lære seg norsk er jeg blitt fortalt. Utviklingen går jevnt og trutt, så det ser ganske lyst ut for språkutviklingen, synes jeg. Nå og da blir hun frustrert over at vi ikke skjønner henne, men for det meste går det ganske greit.

I går var helsesøster på hjemmebesøk, og i morgen skal vi på helsestasjonen og veie og måle. Vi har også vært hos legen for å gjennomføre den sjekken som både norske og kinesiske myndigheter forlanger. Alt stod bra til.

Kinesiske myndigheter forlanger nå 6 oppfølgingsrapporter, og de er ganske omfattende. Den første skal sendes adopsjonsforeningen allerede en måned etter hjemkomst. Spørsmålene gjør det umulig for helsesøster å fylle ut på det nåværende tidspunkt, så selv om hun formelt sett skal stå som avsender, ble vi enige om at jeg skal skrive det aller meste. Hun vet jo ingenting om mine reaksjoner på formalitetene i Kina og veldig lite om ungen, så det gir liten mening å fore henne med opplysningene sånn at hun kan skrive dem ned. Derfor ble vi enige om at jeg skriver og hun leser gjennom og undertegner.

De neste rapportene skal sendes inn etter 6 mnd, 1 år, 2 år, 3 år og 5 år. Forrige gang var det snakk om to eller tre rapporter til sammen, så det er litt mye styr dette, synes jeg. Samtidig er jeg veldig klar over at de som venter bak meg i køen kan få problemer hvis ikke jeg gjør jobben min, så det skal jeg selvfølgelig gjøre.

Frøkna har fått norsk personnummer, og er registrert som innflyttet, men de opererer med det kinesiske navnet selv om jeg har meldt fra om det norske. Jeg er fortsatt ikke sikker på om skrivet fra Skatteetaten er det som regnes som "statsborgerbrev" som etterspørres i oppfølgignsrapporten til Kina.

NAV kunne heller ikke gjøre noe med barnetrygden før personnummer var på plass, så jeg har litt sjekking å gjøre før jeg kontakter dem på nytt. Jeg har jo brukt det norske navnet i mine søknader til dem.

Hovedfokuset ellers handler om å komme inn i en skikkelig rutine. Med storesøster på skolen og fritidsaktiviteter, blir dagene fort litt lange og stusselige for lillesøster. Vi kan jo ikke sitte på hennes rom å leke eller være på lekeplassene i nærheten hele tiden. Derfor blir det nok ikke lenge før jeg tyr til åpen barnehage. Får bare håpe at det ikke bare er spedbarn der. Hun ville ha stor glede av å leke med en 2-åring eller en 3-åring, men de aller minste blir nok litt kjedelige.