Ni år

I dag er det 9 år siden jeg tok kontakt med barnevernet og startet opp den siste adopsjonen. 9 år! Hvis noen hadde fortalt meg at det skulle ta så lang tid, ville jeg gitt opp i utgangspunktet. Kanskje hadde jeg prøvd å reise til Danmark. Jeg hadde tross alt ikke fylt 40 den gangen. Det kan også tenkes at jeg hadde prøvd fosterbarn, men jeg tror egentlig ikke det er riktig for oss. Eldstemann har et stort behov for stabilitet, og det virker ikke som om det er det som oftest preger forsterbarnsprosessen. Sannsynligvis hadde jeg rett og slett ikke fått flere barn.

Neste uke er det 3 mnd siden jeg fikk minstemann. Akkurat nå er det mer slitsomt enn fint mesteparten av tiden, men jeg vet at det er en overgang. Når språket kommer mer på plass, når vi blir enda bedre kjent, når tryggheten og tilknytningen er blitt enda bedre og trassalderen gir seg litt, tror jeg vi stort sett vil ha det mer fint enn slitsomt. Det er dit vi er på vei. Det er mer enn bra nok for meg.