Dagene raser avsted

Jeg hadde en ide om at jeg skulle fortsette å skrive her med jevne mellomrom, men det er ikke lett å få til. Derfor har vi passert fem måneder hjemme, jul og nyttår og vi nærmer oss et halvt år siden adopsjonen siden forrige gang jeg skrev noen ord. Det betyr ikke at det ikke er noe å fortelle, bare at dagene raser avsted.

Vi har ikke fått barnehageplass ennå, så de daglige rutinene er fortsatt som de vi har hatt hele høsten. Vi er inne i en periode uten sykdom, og for det meste synes jeg tilværelsen har blitt veldig mye lettere.

Språklig gjenstår det mye. Hun har et stort passivt ordforråd, og skjønner veldig mye, men det er fortsatt vanskelig for andre å forstå henne. Nå om dagen sliter jeg også litt, siden hun har begynt å snakke mye om hva hun tenker, husker og føler, ikke bare om de daglige rutinene. Dermed er det vanskeligere fordi jeg ikke har noen knagger å henge ting på når uttalen ikke stemmer helt. Hun er like skravlete som sin storesøster, så det er sjelden et rolig øyeblikk.

Samtidig er hun flink til å leke på egenhånd, så hun kan i blant sitte rolig å tegne ved kjøkkenbordet mens jeg holder på med middag eller oppvask, eller hun kan leke fredlig på rommet sitt mens jeg driver med husarbeid. Et par ganger har hun til og med latt meg lese avisen mens hun har sittet med nettbrettet hun fikk i julegave.

Ja, hun er liten til å ha eget nettbrett, nei, det er ikke noen iPad, men en billig og robust barnegreie. Og hovedpoenget med innkjøpet var ikke å gi henne teknologi på et tidlig tidspunkt, men heller å beskytte pc-er, nettbrett og telefoner som allerede finnes i huset fra hennes hemningsløse håndtering. Hun er henrykt over å kunne ta bilder/film alt hun lyster og å se på dem etterpå. Hun liker også å spille spill eller høre på musikk. Da legger hun gjerne nettbrettet fra seg og danser rundt en stund.

Storesøster veksler fortsatt mellom å kose seg veldig med lillesøsteren sin, og å være lei seg, sint eller sjalu på henne. Men ting har gått seg til, og for det mest har vi det ganske greit sammen. I blant har vi det til og med veldig koselig.

Fire måneder

Det har gått fire måneder siden adopsjonen. Nå om dagen går det mye i sykdom. Først var storesøster hjemme fra skolen i over en uke, mens jeg hanglet litt. Så hadde vi noen dager der alle var friske, før lillesøster ble syk og jeg - igjen - begynte å hangle.

Bortsett fra sykdom har vi det bra. Vesla trasser fortsatt, men jeg har lært meg hvilke situasjoner som utløser de verste anfallene, og funnet måter å takle dem på. F.eks. avtaler vi på forhånd hvordan hun skal oppføre seg i butikken. Hvis hun holder seg sammen med meg og ikke legger oppi varer uten å spørre først, kan hun kjøre en av de små vognene. Lager hun bråk eller bryter reglene og storesøster er med, går de og setter seg i bilen mens jeg handler ferdig alene. Etter å ha opplevd å bli tatt med ut et par ganger, er hun blitt lettere å ha med å gjøre i butikker. Men for all del: Det hender fortsatt at det skjærer seg.

Minstefrøkna har begynt å uttrykke seg med flere ord pr setning. Fortsatt er hun ganske vanskelig å forstå for andre, men de som møter henne jevnlig, som besteforeldre og de voksne i åpen barnehage, kommenterer at det blir stadig lettere å få med seg hva hun mener. Det hender jeg også sliter litt fordi hun har mange uttrykk som ligner hverandre veldig, men for det meste kommuniserer vi bra.

Tilknytningen er det ingenting å si på. Hun elsker storesøsteren og vil helst være sammen med henne hele tiden. Besteforeldre og onkel snakker hun om daglig, også når hun ikke treffer dem på noen dager. Dessuten har hun lært seg å skille på hvem det er greit å gi en klem, og hvem man bare sier hei og ha det bra til. Meg henger hun på støtt, og hun virker særdeles trygg. Hunden veksler hun mellom å være sjalu på og å snike seg til å gi godbiter mot at han sitter pent. I blant stikker hun ansiktet helt bort til ham for å få ham til å gi henne en real slitt i ansiktet. Etterpå smiler hun strålende fornøyd.

Jeg har søkt barnehageplass for henne fra januar av, men jeg er slett ikke sikker på om jeg får henne inn da. Det haster ikke spesielt for min del, siden jeg har permisjon fram til juni, men jeg ser at hun vil ha godt av å leke med andre unger flere dager i uken. Planen er å la henne gå korte dager tre dager i uken, og fortsette i åpen barnehage de to siste ukedagene. Det tror jeg ville hjelpe henne både språklig og sosialt. Dessuten vil hun fortsatt ha kontakt med både voksne og barn i den åpne barnehagen. Hun er blitt veldig glad i noen av dem, og er godt likt av alle.

Storesøster er veldig glad i minstemann, og er veldig flink med henne. Men i blant blir hun veldig lei av at noen roter i tingene hennes og får altfor mye oppmerksomhet fra både meg og andre. Da kan hun gå litt i vranglås. Forståelig nok. Det har vært en veldig stor omveltning i livet hennes, og alt er nok ikke blitt bedre.

Å jeg? Jeg veksler mellom å være totalt utslitt og å nikose meg.

Adopsjonsstøtten økes

Endelig, etter 12 års arbeid fra adopsjonsforeningenes side, økes adopsjonsstøtten til 1 G.  Det betyr at beløpet økes med nesten 40.000 til 88.370. Fantastiske nyheter for alle som står i kø. Spesielt tatt i betraktning hvor mye dyrere det har blitt å adoptere etter som årene har gått.

Dessverre er det litt for sent for min del. Jeg har akkurat fått inn penger på konto. Økningen gjelder fra 2015.

Ni år

I dag er det 9 år siden jeg tok kontakt med barnevernet og startet opp den siste adopsjonen. 9 år! Hvis noen hadde fortalt meg at det skulle ta så lang tid, ville jeg gitt opp i utgangspunktet. Kanskje hadde jeg prøvd å reise til Danmark. Jeg hadde tross alt ikke fylt 40 den gangen. Det kan også tenkes at jeg hadde prøvd fosterbarn, men jeg tror egentlig ikke det er riktig for oss. Eldstemann har et stort behov for stabilitet, og det virker ikke som om det er det som oftest preger forsterbarnsprosessen. Sannsynligvis hadde jeg rett og slett ikke fått flere barn.

Neste uke er det 3 mnd siden jeg fikk minstemann. Akkurat nå er det mer slitsomt enn fint mesteparten av tiden, men jeg vet at det er en overgang. Når språket kommer mer på plass, når vi blir enda bedre kjent, når tryggheten og tilknytningen er blitt enda bedre og trassalderen gir seg litt, tror jeg vi stort sett vil ha det mer fint enn slitsomt. Det er dit vi er på vei. Det er mer enn bra nok for meg.

To måneder

På søndag var det to måneder siden adopsjonen. Det føles som om lillesøster har vært hos oss mye lenger enn det.  

Vi har kommet inn i en grei rutine. Frøkna sover gjerne i sin egen seng fram til 6-tiden. Da kryper hun opp til meg og sover der en time til, før vi står opp med storesøster. Etter frokost, morgenstell og litt husarbeid, går vi tur med hunden. Hun er ikke så veldig glad i å sitte i vogna, men finner seg stort sett i det. Lengden på turen varierer etter hva vi har for planer resten av dagen.

To dager i uken er vi i åpen barnehage. Etter litt leting fant vi en der det bruker å komme flere 2-3-åringer. Hun har ikke helt funnet tonen med alle ennå, men i dag var det bare henne og en jevngammel gutt. Etter en litt nølende start, begynte de til slutt å leke sammen, ikke bare konkurrere om lekene. 

En ettermiddag i uken går vi på turn. Det er en foreldre-og-barn-gruppe, og vi har bare vært der to ganger så langt. Hun synes det er ustyrtelig morsomt, men hun gidder ikke alltid å gjøre det vi faktisk skal gjøre. Jeg veksler mellom å hanke henne inn og å la henne løpe leende rundt i salen. Jeg snakket litt med lederen den første gangen og forklarte henne hvor fersk hun var i Norge og at vi ikke har mye felles språk ennå. Hun svarte med største overbevisning at det var bare å la henne løpe rundt hvis det var det hun hadde mest lyst til i øyeblikket. - Det er viktig at de får tid nok til å bli trygge her, sa hun. Etter hvert får hun nok lyst til å gjøre som de fleste andre. Og hvis ikke, er det kanskje noe annet som passer bedre for henne. 

Hun er like myk som storesøsteren, men kroppsbeherskelsen er langt dårligere. Likevel merker jeg store framskritt siden vi kom hjem. I begynnelsen strevde hun med ujevnt underlag, bakker, trapper mm. Nå hopper og spretter hun rundt. Løpingen minner fortsatt litt om hovmesteren i Grevinnen og hovmesteren, men også her er hun både støere og raskere enn hun var.

Når det gjelder språk, går det også framover. Hun skjønner veldig mye av det vi sier. Mest når det gjelder daglige gjøremål, naturlig nok. Hun snakker i et sett, men om det er kinesisk eller et forsøk på norsk er jeg sannerlig ikke sikker på. Jeg skjønner en god det av det hun sier. Andre sliter mer, naturlig nok. De fleste skjønner ut fra sammenhengen at "baman" betyr "banan". "Tåje" er noen hakk vanskeligere å forstå. Det betyr nemlig "sove".

Tilknytningen ser ut til å være godt i rute, og søstrene er som søsken flest. Noen ganger er de perlevenner, andre ganger halter det litt mer.

Neste helg skal vi på adopsjonstreff. Det gleder storesøster og jeg oss veldig til. Det skal bli gøy å vise fram lillesøster til en gjeng som har ventet sammen med oss. Det blir dessuten spennende å se hvordan kjøreturen går. Jeg håper at hun sover noe av veien, ellers kan det bli i overkant slitsomt. Men hun ligner ikke på storesøsteren i så måte. Sistnevnte sovnet nemlig så sent som sist helg da vi var på vei til hytta. Det er bare en times tur. I helgen tar det 4-5 timer hver vei.