De siste par månedene før forrige adopsjon ble jeg helt hektet på diskusjonslista til Doktor Online. Jeg oppdaget den først like før tildelingen var et faktum. Jeg trodde jeg kom til å være litt mer avslappet i hvertfall i begynnelsen av prosessen denne gangen, men nå har jeg fulgt med omtrent daglig siden jeg fikk beskjed om at jeg kunne starte opp igjen.
Forrige gang fortalte jeg ganske mange om adopsjonen på et forholdsvis tidlig tidspunkt. Det var ikke helt planlagt, mer et tilfelle av "det hode er fullt av..."-syndromet. Denne gangen har jeg bare sagt det til aller nærmeste familie pluss to svært gode venninner. Problemet er bare at ingen av de to sistnevnte bor i samme by som meg, så jeg får ikke helt dekket behovet for å snakke om alle tanker som til enhver tid flyr gjennom hodet. Men jeg er fast bestemt på at jeg ikke skal annonsere at jeg er i gang før jeg er godkjent av Bufetat.
Jeg var veldig nær ved å la det glippe ut på gårsdagens julebord, da de to gravide på jobb pratet som verst, og igjen da jeg ble valgt inn i festkommiteen for det neste året. Det er jo slett ikke sikkert at jeg vil være i jobb helt fram til neste julebord. Men jeg var flink og holdt tann for tunge. Selv da jeg fikk direkte spørsmål om flere barn, greide jeg å svare det jeg har svart på den typen spørsmål hele tiden: Ja, jeg ønsker meg et barn til, men jeg har fått beskjed om at det må gå minst et år før jeg kan begynne neste prosess. Heldigvis husket min kollega ikke at året allerede var gått.
Diskusjonslista er et godt substitutt for å ikke prate i utide. Dessuten skal nok mine omgivelser være glad for at de slipper unna ennå en stund. Man blir nemlig ikke mindre ensporet av å være adoptant enn man blir av å være gravid.
Lenke
2 kommentarer:
Det hjertet er fullt av ... heter det jo, og slik er det vel uansett? Men denne gangen skal jeg vokte meg vel for å sammenligne det med et svangerskap - jeg har faktisk lært at det ikke bare er lenger, men også mer slitsomt. Alle skjønner jo at bekkenløsning er vondt, men dyneløftinga fra etatene - for ikke å snakke om å måtte tinglyse at man ikke er lesbisk (!)møter ikke automatisk samme forståelse...
Her om dagen måtte jeg holde forsvarstale for at enslige adoptanter også hadde rett på dobbelt barnetrygd - som andre enslige forsørgere. Det var først da jeg vennlig påpekte at dere tross alt hadde spart staten for mange måneder siden barna ikke er nyfødte, at tullingen roet seg noe.
Annamor
Takk for forsvarstalen! Jeg har alltid fått veldig positive tilbakemeldinger på at jeg adopterer alene, heldigvis. Men det fins selvfølgelig folk der ute som ikke skjønner hva jeg og mine likesinnede holder på med. Jeg er dessuten litt spent på om jeg kommer til å møte samme forståelsen for adopsjon nummer to.
Jeg synes intervjuene var mye lettere å takle denne gangen. Først og fremst siden alt gikk så raskt unna i forhold til forrige gang, men også fordi jeg visste at det er verdt alt som måtte føles ubehagelig der og da.
Legg inn en kommentar