Min viktigste reise

I dag er det nøyaktig et år siden jeg la ut på mitt livs viktigste reise. Jeg hadde forberedt meg mentalt i mange år, og de konkrete skrittene i riktig retning begynte 1 år og 9 mnd tidligere. 2. desember 2004 reiste jeg til Kina for å treffe min datter. Det første møtet og selve adopsjonen foregikk på samme dag: Den 6. desember. Adventstiden har dermed fått en helt spesiell betydning i vår familie.

Nå er jeg så vidt i gang med adopsjon nummer to. Jeg er godkjent lokalt, og saken er videresendt til BUF-etat. Ventetiden beregner jeg til ca 1 år, og i mellomtiden akter jeg å skrive om mine tanker på denne siden.

Forrige gang var det veldig tungt å vente. Jeg hadde hele tiden en guffen følelse av at et eller annet skulle skjære seg. Nå tar jeg det langt mer med ro. For det første har jeg vært gjennom det før og blitt godkjent, for det andre vet jeg mer om både prosessen og mine egne reaksjoner denne gangen. Men viktigst av alt er det faktum at jeg har en fantastisk datter som holder meg i ånde hver dag. Det er lite tid og overskudd til spekulasjoner. Selv om jeg gjerne vil gi henne søsken, er det ikke krise om familien bare skulle bestå av oss to. Uten å overdrive kan jeg si at jeg aldri har hatt det bedre enn jeg har det nå.