Ett år!

I går var det nøyaktig et år siden adopsjonen. Det var en rar dag. På jobb gikk jeg rundt med en stor klump i halsen og fikk gjort minimalt. Da jeg kom hjem ble det imidlertid ikke mye tid til sentimentalitet: Barnet var utslitt etter full dag i barnehagen. Hun gråt for alt og ingenting, orket knapt å spise og var ganske langt fra sitt mest sjarmerende, for å si det sånn. Alt jeg hadde lagt av planer for ettermiddag og kveld måtte jeg bare glemme. I stedet ble det en særdeles enkel middag. Resten av tiden fram til leggetid ble brukt til å male og se på barne-TV. Det bedaglige tempoet hjalp heldigvis, så kvelden sluttet langt hyggeligere enn det først så ut til at den ville gjøre.

Det er pussig med unger: Hvis de i det hele tatt har en reaksjon på at det er en spesiell dag, så er den gjerne negativ. Alt utenom det vanlige betyr stress. Løsningen er å legge lista lavt på sånne dager, tror jeg.