Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt foreslår at man skal øke tvangsadopsjoner av fosterhjemsbarn. Det er både positive og negative aspekter ved forslaget.
På den ene siden er det veldig positivt at barn får en fast tilknytning tidlig i livet, og slipper å flytte gjentatte ganger i oppveksten. At hensynet til barnet settes over rettighetighetene til biologiske foreldre, har jeg få problemer med.
Jeg lurer bare på hvor bra det er for barnet å bli tvunget til å forholde seg til biologiske foreldre gjennom hele oppveksten, sånn som det er foreslått nå. Tvangsadopsjon vil utvilsomt bare benyttes i de mest opplagte tilfellene, også etter en eventuell endring i lovverket. Hva gjør det med et barn å hele tiden måtte forholde seg til biologisk foreldre som opplagt ikke er egnet som foreldre? Utrygghet, usikkerhet omkring egen identitet, lojalitetskonflikter er bare noen av en rekke farer jeg kan se. Dette er definitivt ingen enkel sak.
1 kommentar:
Jeg har sett et barn skulle gjenforenes med mor tre ganger, hvor mor sprakk uka før hver gang. Til slutt ble han adoptert bort til fosterfamilien, mens ganske ny lillebror fortsatt skulle bo hos mor. Hun hadde jo bare sprukket én gang i forhold til yngstemann...
Dette er selvfølgelig et spinkelt grunnlag å bygge noe som helst på, men skal ungene få trygghet, er jeg helt klart for tidsbegrenset mulighet for biologiske foreldre. Dessuten tror jeg fosterforeldre ville prøve hardere å virkelig beholde barnet hvis barnet først ble adoptert. Antakelig ville det også vært andre som meldte seg som adoptivforeldre, og av andre grunner.
Synes alt for ofte barn blir brukt som "avrusningsvåpen", og det er helt forkastelig.
Annamor
Legg inn en kommentar