Underlige tanker

Jeg stod å kikket etter veslejenta i dag. Hun fartet rundt utenfor huset med dokkevognen sin. Hun har blitt veldig selvstendig i det siste. Var i bursdag alene tidligere i uka, og i barnehagen kommenterer de alt hun klarer å gjøre selv. De er forbauset over hvor selvstendig hun er. Mens hun puslet utenfor ble jeg plutselig veldig rørt ved tanken på hvordan hun har havnet hos meg. Jeg føler sånn takknemlighet overfor hennes biologiske mor. Jeg vet ingenting om hvorfor akkurat hun ikke kunne bli i sin første familie, men jeg kan ikke annet enn å være glad for at verden er så skakkjørt at noen mødre blir tvunget til å gjøre så fryktelige valg. Hvis ikke, ville jeg ikke engang ha kjent min vakre, selvstendige datter.