Jeg har kommet over en blogg av en ung kvinne som er adoptert fra Sør-Korea. Hennes tanker er veldig interessante. Hun skriver bl.a. om forholdet til sin biologiske mor i A Never-Ending Farewell - a Letter to My Korean Mum. Det er rørende lesning. Hun virker så trist.
Jeg har mange tanker om min datters biologiske mor, og var spesielt opptatt av henne i tiden rundt adopsjonen. Det er vemodig å tenke på at min lykke er basert på et annet menneskes store offer. Datteren min er for liten til at vi kan snakke om de store spørsmålene i livet. Jeg vet tiden kommer, og jeg gruer meg til å måtte forklare henne hva som skjedde før vi møttes. Men hun skal få sannheten, godt pakket inn i kjærlighet og støtte. Jeg håper det er nok til å gi henne sinnsro.
Lenke
2 kommentarer:
I det vonde er du i alle fall en av dem som ikke har opprivende situasjoner for barnet å skjule eller fortelle om. Jeg var inne på SOS barnebyer for en stund siden, og der var det en ganske heftig bakgrunnshistorie for et av barna.
Det er vel først når hun nærmer seg et moderskap selv at dybden i offeret vil være fattbart for henne. Og da har hun tatt mange små tankeskritt på veien tidligere.
Men jeg skjønner at du ikke gleder deg!
Annamor
Mange har det verre, det er det ingen tvil om. Jeg orker ikke lese sånne historier en gang.
Her om dagen begynte hun å snakke om at babyer hadde vært i magen til mødrene sine. Da jeg spurte hvordan hun visste det, henviste hun til bestevenninnen i barnehagen. Jeg grep tyren ved hornene og sa at hun ikke hadde vært i magen min, men i magen til en annen dame. Så fortalte jeg henne om hvordan hun hadde havnet hos meg. Hun tok det på strak arm, men hun er jo ikke mer enn 2 1/2 år, så spørsmålene kommer nok til å bli vanskeligere etterhvert.
Legg inn en kommentar