Nasjonalitet og identitet

Ei jente på 14 har skrevet om sin identitet som adoptert i Aftenposten idag. Hun har slitt med å plassere seg selv. Er hun norsk eller koreansk? Hun har hatt problemer med å godta adoptivforeldrene sine som sine ordentlige foreldre. Etterhvert har hun kommet fram til at hun er "norsk nok".

"Forleden dag bladde jeg litt i en bok som heter "Adoptert" av Ane Ramm. Der sto det noe som: "For min del har aldri en adopsjon vært noe mer mindreverdig enn en vanlig fødsel. Grunnen til dette er at jeg visste jeg var like ønsket. Jeg visste de var glad i meg". Selv om foreldrene mine ikke er mine biologiske foreldre, er de fortsatt mine foreldrene. Hos dem kan jeg søke trøst, uansett om jeg er "koreansk" og de er "norske", det spiller overhodet ingen rolle for meg lenger. Det tok lang tid, men omsider føler jeg meg godtatt. Først og fremst av meg selv. Og av andre. Selvfølgelig hender det at jeg føler meg litt beglodd, jeg ER jo tross alt ikke 100 % norsk, men noen ganger er det å være annerledes fordelaktig. Jeg skal fortsatt ikke ha bunad. Jeg er fortsatt ikke 100 % norsk. Men norsk nok."

Jeg reagerer på at hun ikke oppfatter seg selv som norsk. Men det er hennes følelser, og hun har selvsagt rett til dem. For henne er de sikkert "riktige", i den grad følelser kan være riktige eller gale.

Jeg håper vesla mi ikke trenger å gjennomgå den identitetskrisen denne jenta beskriver. Men jeg har lovet meg selv at jeg skal ta følelsene hennes på alvor hvis de skulle oppstå. Samtidig er jeg glad hun kjenner voksne adopterte om hun trenger å snakke med andre enn meg om slike tanker og følelser.