Adopsjonsblogg

Kom over adopsjonsbloggen Fra to til tre. Kjenner meg i igjen fra forrige adopsjon i en del av det hun skriver, om frustrasjonene.

Denne gangen er det heldigvis greiere, selv om ventetiden har økt betraktelig. Nå trenger jeg ikke lenger overbevise meg selv om at en dag skal få reise. Det er den kommende storesøster et levende bevis på. - Dessuten er dagene fulle på en helt annen måte enn da jeg bare hadde meg selv å tenke på. Jeg har ikke tid til å vente på samme måten denne gangen.

Sist hadde jeg følelsen av at livet mitt var satt på venting de knappe to årene det tok. Jeg er glad jeg venter mindre intenst nå. - Misforstå meg rett: Barn nummer to er like ønsket som barn nummer én var, jeg tør bare stole på prosessen i større grad denne gangen.

Tar meg den frihet å kopiere et dikt fra bloggen. Jeg er nemlig temmelig sikker på at jeg har sett det i andre sammenhenger tidligere:

Ikke kjøtt av
mitt kjøtt
ikke bein av
mine bein.

Men likevel,
på forunderlig vis
min egen.

Glem aldri et
øyeblikk:
du vokste ikke under
mitt hjerte,
men i det!

Lenke