Kunne ikke dy meg

Jeg ringte Bufetat likevel. De blir sannsynligvis ferdige med saken min i løpet av neste uke. Jeg akter ikke å bekymre meg for om jeg blir godkjent. Kommer bare til å se fram til å komme et skritt nærmere det endelige målet: å bli mamma igjen. Ringte adopsjonsorganisasjonen, også. Der må jeg belage meg på å vente litt før de kan sende saken min til Kina. De er kommet i dette uføret fordi gledelig mange enslige er blitt godkjent i det siste. Litt kjedelig for meg, selvfølgelig, men jeg kan ikke annet enn å glede meg over at det ordner seg for så mange andre for tiden. Ventetiden ser uansett ikke ut til å bli lang i dette leddet. Kan hende er det snakk om et par måneder.

På en diskusjonsliste så jeg nylig noe om at hvis man ikke hadde ventet akkurat så lenge som man ventet, ville man ikke blitt mor til nettopp det barnet man ble mor til. Jeg har tenkt litt på det etterpå og funnet trøst i tanken. Min datter er det mest perfekte barnet jeg kunne få, synes jeg. Jeg tror ikke verken på Gud eller skjebnen, men det føles likevel som om det var meningen at det var vi som skulle bli familie. Ikke at jeg ville elsket et annet barn noe mindre, jeg synes bare jeg har vært heldigere enn jeg fortjener.

Jeg tenker en del på at det neste barnet kommer til å være helt annerledes enn veslemor, men at jeg ikke aner på hvilken måte. Jeg håper virkelig hun/han vil passe sammen med oss, sånn at ikke hverdagen blir en konstant kamp. Men jeg vet verken mer eller mindre om det enn om jeg hadde født barna selv. I Kina foregår det en form for matching av adoptivbarn og -familier. Jeg vet ikke hva de legger vekt på i denne prosessen, men det synes som om de treffer ganske godt i forhold til personlighet. De barn og foreldre jeg har truffet har i det minste passet godt sammen. Min datter og jeg har mange likehetstrekk når det gjelder personlighet. (Noen hevder også at det går på det fysiske, men der er jeg ikke enig. Hun er mye søtere enn jeg noengang har vært. Ü) Den største forskjellen mellom oss er at min datter er mer sosial enn meg. Her om dagen stakk hun faktisk i å gråte fordi hun ikke kom seg ut av babyhusken på egenhånd. Hun fikk derfor ikke snakket med naboen som hun hørte rundt hushjørnet. Det gikk over straks jeg satte henne på bakken. Da formelig spant hun avgårde.

Sånn sett skal det også bli fint å få litt større familie. Det hender jeg ønsker jeg hadde hatt en muteknapp på henne når spørsmålene hagler som verst. Hun er ikke så opptatt av selve svaret, vil bare at vi skal snakke sammen hele tiden. Derfor kan hun godt stille det samme spørsmålet sju ganger etter hverandre. Jeg bodde alene i mange år før jeg fikk henne, og det er ikke fritt for at jeg enkelte dager setter litt ekstra pris på stillheten etter at hun har sovnet om kvelden.