Jeg hadde en fin samtale med en ukjent dame her om dagen. Hun tok kontakt pga datteren min. Spurte og grov, og jeg svarte - langt mer villig enn jeg normalt gjør. Det er mange som stiller tildels svært private spørsmål når man har adoptert. Jeg blir f.eks. direkte vag når jeg blir spurt om detaljer fra min datters liv før adopsjonen. Synes ikke det er noe alle og enhver bør vite noe om.
Denne gangen var jeg imidlertid svært villig til å svare på spørsmål. Det skyltes at damen selv var adoptert. Hun kom fra Korea da hun var noen måneder gammel. Nå var hun i begynnelsen av 30-årene, gift og mor til to små barn. Hun snakket bl.a. om sin irritasjon når noen påstod hun var heldig som var blitt adoptert. "De skjønner jo ikke at man må forlate alt man kjenner, alt som er trygt." "Hadde du likt å bli sendt fra Norge til Korea da du var noen måneder gammel?" brukte hun å spørre. Jeg kjente igjen følelsen, for jeg reagerer alltid når noen sier om min datter at hun har vært heldig. Jeg vil ikke at hun skal føle hun må være takknemlig. Hun har hatt et stort brudd i livet sitt. Det tar tid å komme seg etterpå, noen få(?) greier det aldri. Er det noen som skal føle takknemlighet, er det meg. Jeg har vært egoistisk og ønsket meg et barn. Jeg har forflyttet det bort fra alt kjent: mennesker, lukter, språk, kultur, alt er nytt. Noe er kanskje bedre, men ikke nødvendigvis alt.
Det beste ved samtalen, var at kvinnen selv ønsket å adoptere. Hun visste om alt det negative, likevel ønsket hun å ta til seg et barn. "Det føles som en nødvendighet for meg å adoptere," sa hun. "Jeg har venninner som har det på samme måten i forhold til å føde sine egne barn, men jeg føler altså at jeg må adoptere." "Nå gjelder bare å overtale ham der hjemme," la hun til. Jeg håper hun lykkes. En mer reflektert mor tror jeg knapt noe barn kan få. Jeg føler egentlig ikke at jeg trenger noe godkjentstempel fra andre, men jeg er likevel glad for å ha fått et av henne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar